I det siste har begrepet «leseskam» fått mye oppmerksomhet, og dette fenomenet gir grunnlag for en viktig samtale omkring litteraturens rolle i samfunnet. Så la oss ta et raskt kurs i leseskam: Leseskam 101.

Begrepet «leseskam» er nytt, men beskriver en utbredt opplevelse av skam og mindreverdighet knyttet til hva og hvordan vi leser. Det handler fra alt om individets følelser når vedkomende leser en bok på bussen, til hva forfattere velger å skrive om, samt hvilke bøker som blir tilgjengeliggjort på offentlige biblioteker og i akademisk undervisning.

Fordommene knyttet til hva slags litteratur som anses som «fint» eller «verdifullt» er utbredt. For eksempel kan det å lese lettbente romantiske romaner eller fantasy Oppleves som skammelig sammenlignet med mer «seriøse» klassikere. Dette er ikke en ny problemstilling, men temaet har blitt debattert gjennom generasjoner både innen litteraturstudier og i offentlige samtaler.

Akkurat som litteraturprofessor Daniel Heath Justice påpeker i sin bok «Why Indigenous Literatures Matter», så eksisterer det fordommer knyttet til litteratur, og det er tydelig at det fortsatt er stigma knyttet til sjangere som tradisjonelt forbinder kvinner med lettbent litteratur. Justice lar studentene sine låne og lese en romantikkroman på et offentlig sted. Dette leder ofte til negative reaksjoner i form av foraktfulle blikk og nedlatende kommentarer, noe som viser at disse stigmatene er både dypt rotfestet og utbredte.

Selv i historien er det mange forfattere som har blitt kritisert for valg av temaer og sjangre. William Shakespeare, for eksempel, fikk mye kritikk for å ha bred appell og for å inkludere elementer av «lavere» underholdning som action og romantikk. Kritikerne i hans tid, godt utdannede mennesker som skrev for eliten, så ned på slik litteratur.

Litteraturens sosiale stigma strekker seg også til kvinner og deres valg av lesestoff. Jane Austens bøker ble lenge ansett som mindreverdige og "kvinnelige" i motsetning til hva man så på som mer seriøs litteratur. Dette sier mye om samfunnets oppfatning av kvinnens plass i litteraturen og hvordan kvinner har vært vurdert i litterære kretser. Forskning, som boken «The Romance Publishing Industry and Its Reputation» fra 2020, viser hvordan romantisk litteratur har vært marginalisert siden 1700-tallet.

Et annet eksempel er Sam Selvons roman «The Lonely Londoners» fra 1956, som utfordret skriftspråket i sin tid og ble avvist av kritikerne som «usofistikert». Dette avspeiler hvordan litteraturkritikere vurderer verker basert på forfatterens bakgrunn, noe som fører til en type skam for både forfatteren og leseren.

Denne sammenhengen mellom leseskam, sosiale stigma og litteraturkritikk er ikke bare en akademisk debatt; det treffer lesere på et personlig plan. Litteraturkritikere har en essensiell rolle når det kommer til å veilede lesere, men de må også være oppmerksomme på hvordan de formidler informasjon om bøker og sjangere.

Spørsmålet om leseskam og hva det virkelig betyr, inviterer til en dypere diskusjon. Kan vi navigere gjennom den litterære verden uten å la samfunnets fordommer påvirke vårt valg av lesestoff? Dette er ikke bare en akademisk diskusjon, men en utfordring i vår kultur der lesing både er en individuell reise og en sosial erfaring. Samtalen om leseskam vil fortsette å være relevant, men det er viktig at vi konfronterer og diskuterer stigmaene og forventningene som former vårt litterære landscape.