Hudplukkingslidelse, kjent som dermatillomani, er en psykisk lidelse som ofte begynner i tenårene, men kan også oppstå hos voksne og barn. Mange sliter med å stoppe disse tvangsmessige handlingene til tross for alvorlige konsekvenser, som arrdannelse og infeksjoner. Ifølge forskning publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening er denne lidelsen underkjent, til tross for at opptil 1,4 prosent av befolkningen opplever den i løpet av livet.

Hudplukkere kjenner seg ofte igjen i det som kalles "pickers acne," hvor huden rammes av sår og arr etter gjentatte plukking- og klemhandlinger. Dette kan føre til en følelse av lettelse, men ender ofte i en dårlig sirkel av skam og lav selvfølelse. Psykiater Benjamin Hummelen, leder av Det norske trikotillomani- og hudplukkingsprosjektet, påpeker at det er et betydelig overlapp mellom hudplukkingslidelse og hårplukkingslidelse, med en forekomst på 10-40 prosent.

Det er mange medvirkende faktorer til hudplukkingslidelse, inkludert negative barndomsopplevelser og andre psykiske plager som ADHD, angst og depresjon. Den psykiske lidelsen kan forverres av en stressende livssituasjon, og det å oppleve skam på grunn av tilstanden kan gjøre det vanskeligere å søke hjelp. Hummelen understreker at det ofte kan være svært vanskelig for dem som lider, å utforske behandlingsalternativer eller å ta det første steget for å søke hjelp.

Funksjonshemning som følge av lidelsen kan lede til isolasjon og unngåelse av sosiale aktiviteter. Dette kan igjen forsterke lidelsen og føre til et liv preget av ensomhet og skam.

Forskning viser også at både fokusert plukking og ubevisst plukking forekommer. Mange pasienter opplever at de ubevisst begynner å plukke på huden mens de er opptatt med andre aktiviteter, som å se på TV. Behandling som kombinerer kognitiv terapi, akseptbasert terapi og atferdsmodifikasjon har vist seg å være mest effektiv.

Dessverre er det offentlige behandlingstilbudet for hudplukkingslidelse begrenset; per nå er Oslo universitetssykehus det eneste stedet i den offentlige helsetjenesten som tilbyr spesialisert behandling. Alternativt kan flere privatpraktiserende psykologer tilby behandling, men tilgang til slike tjenester er ofte begrenset av kostnader.

Det er viktig at helsepersonell er godt informert om lidelsen og anerkjenner dens alvor. Pasienter som lider av hudplukkingslidelse fortjener empati, støtte, og en forståelse av at dette ikke bare er et trivielt problem, men en betydelig bekymring som kan påvirke livskvaliteten dypt.

Akseptforsterket atferdsterapi har fått positive tilbakemeldinger fra pasienter, og mange rapporterer om bedre mestring og kontroll over plukkemønstre. Gruppeterapi har også vist seg å være en nyttig ressurs. Å dele erfaringer med andre som er i samme situasjon kan gi både motivasjon og støtte til å jobbe med utfordringene.

For dem lider av hudplukkingslidelse, er det viktig å vite at de ikke er alene og at det finnes hjelp tilgjengelig.