Da lille Amber Clay var fem år gammel, begynte hun plutselig å klage over hodepine og kvalme hver morgen. Foreldrene, Amanda og Jonathan, ante ikke at deres liv skulle bli snudd på hodet.

Mor Amanda forteller hvordan de først tok Amber med til legen, som antok det var migrene. De fikk beskjed om å føre en matdagbok for å finne mulige utløsningsfaktorer.

Men tilstanden hennes ble raskt verre. Amanda dro tilbake til legen som deretter anbefalte en øyeundersøkelse.

Optikeren oppdaget raskt en hevelse bak synsnervene. Familen ble sendt umiddelbart til Norfolk and Norwich University Hospital, hvor CT-bilder avdekket en svulst.

Amanda var alene med Amber på sykehuset, mens Jonathan var hjemme med sønnen Max, som feiret bursdag. Amanda beskriver hvordan hun måtte samle seg for å ringe ektemannen med den dårlige nyheten.

Amber fikk steroider for å redusere hevelsen, men bare fire dager senere lå hun på operasjonsbordet.

Kirurgene advarte foreldrene om at operasjonen kunne bli like farlig som svulsten selv. I ni lange timer ventet de på nyheter, før de endelig fikk beskjed om at hele svulsten var fjernet.

En brutal diagnose

Gleden var imidlertid dempet når de fikk vite hva slags svulst det var: et høyt aggressivt medulloblastom. Behandlingen innebar både strålebehandling og cellegift.

Amanda forteller at sjansen for Amber å overleve var omtrent 80 prosent, men behandlingene kunne gi alvorlige bivirkninger som påvirket hørsel, syn, og motorikk.

Håp og kamp i Tyskland

Etter å ha kommet seg etter operasjonen, fikk Amber dra til Essen i Tyskland for målrettet protonstrålebehandling, som reduserte risikoen for at kreften spredte seg.

Familien ble med, og Amber ble strålt hver dag i en måned. I starten var hun sliten, men snart begynte hun å spurte etter dagens aktiviteter etter hver behandling.

En uventet styrke

Tilbake i England ventet ni måneder med cellegift. Tross advarsler fra legene insisterte Amber på å gå på skolen.

Amanda beskriver hvordan datteren nesten hver dag kom hjem og viste seg å mestre nye triks som å stå på hendene og slå hjul.

Legene hadde advart dem om at behandlingen kunne føre til varige skader, men Amber kom seg utrolig bra.

Ny hjørnestein i livet

Den dagen hun kunne ringe med klokken som markerte slutten på kreftbehandlingen, var en stor dag for hele familien.

Selv om Amber nå trenger daglige injeksjoner med veksthormoner og har utfordringer med å bearbeide informasjon, lever hun et aktivt liv med svømming og sykling.

Amanda sier: "Å se hvordan hun blomstrer, er helt utrolig. Hver dag må vi klype oss i armen over at dette er virkeligheten."