«Jeg velger meg April!» lyder første strofe av det ikoniske diktet skrevet av nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Men visste du at dette kanskje ikke var et fritt valg?

Edvard Hoem, som har brukt ni år og skrevet 2700 sider om Bjørnsons liv, avslører at Bjørnson ikke egentlig hadde noe valg. Da han fikk forespørselen om å skrive om en måned for den danske kalenderen Souvenir i 1869, var det bare én måned tilgjengelig: april. Dette ble til hans berømte dikt.

Bjørnson, som var 36 år gammel på denne tiden, befant seg i et slags eksil i København sammen med sin familie. Hoem antyder at tiden var hektisk, og at det tok tid før Bjørnson for alvor satte seg ned for å skrive.

Diktet gjenspeiler en energisk og stormfull karakter, lik selve aprilværet. Hoem bemerker at til tross for Bjørnsons mangel på sjølironi, hadde han en unik humor. Diktet uttrykker en dyp forbindelse til naturens forandringer, og hvordan dette reflekterer menneskelige følelser og lengsler.

Poet Endre Ruset, som har reist til barneskoler for å «misjonere» Bjørnsons dikt, avslører at han nylig lærte om presset Bjørnson faktisk opplevde i 1869. I flere år har han stilt spørsmål til elevene om hvorfor Bjørnson valgte april, uten å vite den underliggende historien.

Ruset forklarer hvordan denne forståelsen kan gi en ny dimensjon til nærlesning av diktet. "Det er nesten som et metaforisk blikk på det uforutsigbare livet vi lever i dag. Med konflikter og usikkerhet kan vi også finne blomstene i april, når vinteren gir slipp," reflekterer han.

Bjørnson ble født i desember 1832 og sto overfor flere personlige og politiske stormer i løpet av livet sitt. Hoem beskriver Bjørnson som en person med en temperamentfull og variert personlighet, noe som resulterte i både elskverdighet og krangling.

Hans bidrag til litteraturen, spesielt hans dikt, forblir levende i vår tid, når verden ofte er delt og det er strid om grunnleggende verdier. Med linjene hans som "Fred er ei det beste, men at man noe vil," gir han oss en påminnelse om viktigheten av mål og vilje, selv i turbulent tid.

Bjørnson mottok Nobelprisen i litteratur i 1903, og hans mest kjente verk, «Ja, vi elsker», har forblitt et symbol på norsk nasjonal stolthet. Men det er diktene som virkelig står igjen som hans varige arv, og «April-diktet» skiller seg ut for sin spontanitet og vitalitet. Hoem avslutter med å bemerke at til tross for den politiske konteksten, har Bjørnsons ord fortsatt en resonans som inspirerer nye generasjoner.