Det kunne ha vært et avgjørende øyeblikk for klimapolitikken i Norge. I stedet har vi fått et forslag fra Arbeiderpartiet som virker alt annet enn ambisiøst. Partiet ønsker å kutte utslippene med 70–75% i forhold til 1990-nivå, men de presenterer ikke et klart mål for nasjonale utslippskutt. Dette åpner for at Norge kan lene seg på kvotekjøp i utlandet snarere enn å ta ansvar for egne reduksjoner. Selv om kvotekjøp kan være et supplement i en internasjonal kontekst, må det ikke bli en sovepute for reelle nasjonale tiltak. Å gå denne veien kan i det lange løp svekke norsk industris konkurranseevne, ettersom det vil bli mindre attraktivt å investere i en økonomi som ikke reduserer egne utslipp.

Anja B. Riise fra Framtiden i Våre Hender beskriver denne politikken som «elendig» på LinkedIn. Hun påpeker hvordan oljesektoren kan kjøpe seg fri fra ansvar, mens vanlige borgere og næringslivet må ta den tunge dugnaden. Ansvar pulveriseres, og det idiomatiske kuttene skyves ut i tid. Det er enighet blant mange at vi trenger et forpliktende, nasjonalt utslippsmål som tar høyde for både vårt historiske ansvar og vår økonomiske kapasitet.

Dessverre handler det som kalles det grønne skiftet i dag ofte om å legge fornybar energi oppå fossile energikilder, fremfor å erstatte dem. Mens sol og vind får en økende plass i energimiksen, forsvinner ikke kull, olje og gass. Energiforbruket vokser parallelt med økonomisk vekst, og fossile brensler utgjør fortsatt omtrent 81,5% av energiforbruket globalt (Energy Institute, 2024). For å oppnå reelle utslippskutt må vi erstatte fossile energikilder, ikke bare supplere med fornybare alternativer.

Norge har vært avhengig av vannkraft i mange år, men den globale energikonsumet har ikke klargjort for å avslutte bruken av fossile kilder; nye energikilder har i stedet blitt lagt til. Vi har bygget opp over kull, olje over kull, og nå fornybart over olje og gass. Nå står vi overfor et veiskille hvor vi må erstatte, men finansmarkedene favoriserer fortsatt fossile investeringer. Equinor annonserte for eksempel i februar 2025 at de vil halvere investeringene i fornybar energi fra 10 milliarder til 5 milliarder dollar, mens de øker satsingen på olje- og gassproduksjon. Ifølge konsernsjef Anders Opedal er dette for å sikre verdiskaping for aksjonærene. Det illustrerer hvorfor profittbaserte selskaper sjelden vil være drivkrefter for det grønne skiftet.

Et annet stort problem er at beslutninger om klima og energi i stor grad styres av økonomisk tenkning, som ofte overskygger naturlovene og fysiske begrensninger. Økonomiske modeller som DICE, utviklet av nobelprisvinner William Nordhaus, undervurderer konsekvensene av klimaendringer. mens klimaforskere advarer om at en global oppvarming på 3 grader vil føre til ødelagte økosystemer, tap av matjord og millioner av mennesker på flukt. Dette viser behovet for løsninger som er forankret i vitenskapelig realitet.

Vi står overfor et valg: Skal vi la markedet fortsette å styre klimapolitikken, eller skal vi begynne å lytte til vitenskapen? Vi må innse at utslippskutt krever strukturelle endringer og muligens en ny forståelse av vekst og forbruk.

Hvis vi virkelig ønsker å redusere avhengigheten av olje og gass, burde vi ha omfavnet kjernekraft for lenge siden, da dette er den eneste løsningen som kan gi betydelig utslippsreduksjon. Kjernekraft utgjør en stabil, karbonfri energikilde med høy energitetthet, til forskjell fra sol og vind som er avhengige av værforhold. Våre naboland, Sverige og Finland, har lang erfaring med kjernekraft og vi burde samarbeide med dem for å utvikle et sterkt fagmiljø i Norge.

Vi kan ikke bare sette mål om utslippskutt uten å følge opp med handling. Den nødvendige handlingen må begynne med å erkjenne at veien videre ikke kan bygges på fossil energi. Kjernekraft er ingen magisk løsning, men den er en essensiell del av grønne fremtidsvisjoner. For å lykkes i klimaomstilling må vi prioritere erfaringene fra vitenskapen, fremfor utdaterte økonomiske modeller som ikke tar hensyn til vårt begrensede miljø.