Den 13. mars ble det offentliggjort at Armenia og Aserbajdsjan har blitt enige om en potensiell fredsavtale, men det gjenstår å se om dette vil lede til en signering eller reell fred. Ingen dato er satt for undertegnelsen, og bekymringer om gjennomføringen av avtalen er store.

For nesten 40 år siden, på slutten av 1980-tallet, blusset en konflikt mellom disse nabolandene opp, spesielt om det omstridte området Nagorno-Karabakh. Konflikten har ført til en rekke kriger og har kostet mange liv, og til tross for flere initiativer for fred, er det fortsatt uklart hvordan en varig løsning kan oppnås.

Lene Wetteland fra Den norske Helsingforskomité påpeker at det eksisterer mange myter og konspirasjonsteorier som omgir konflikten, noe som gjør det vanskelig å få en klar forståelse av situasjonen. Hun understreker at enkle forklaringer ikke er mulig, og at partene har helt motstridende oppfatninger og erfaringer fra konflikten.

I 2023 ble ca. 100.000 armenske innbyggere i Nagorno-Karabakh tvunget til å forlate området som følge av økende press fra Aserbajdsjan, som nå har gjenopptatt full kontroll. Konflikten, som opprinnelig hadde sine røtter i den sovjetiske perioden, hadde brutale konsekvenser og førte til at hundretusener av mennesker ble drevet på flukt.

Steinar Opheim, som har arbeidet med flyktninger i Aserbajdsjan, har sett hvordan krigen har påvirket det aserbajdsjanske samfunnet. Han advarer mot å redusere konfliktens kompleksitet til kun religiøse forskjeller mellom den overveiende kristne armeniske befolkningen og den muslimske aserbajdsjanske befolkningen.

Det er klare historiske, kulturelle og politiske faktorer som også spiller en avgjørende rolle. Opheim bemerker at regionen har en lang historie med konflikter og at mange familier har både armenske og aserbajdsjanske røtter, noe som complicerer identiteten i dagens samfunn.

Wetteland påpeker at begge sider har vanskeligheter med å erkjenne den andres smerte, noe som gjør forsoning vanskelig. I stedet for å fokusere på gjensidig forståelse, ser begge parter ofte seg selv som ofre. Dette fenomenet gjør at det fortsatt er usikkert hvordan avtalen vil utformes og implementeres, ettersom hver part har ulike oppfatninger om hva som skal til for å oppnå fred.

Videre har Armenia en vanskeligere geopolitisk situasjon enn tidligere. Tidligere var de sett på som den sterke parten i 1990-årene, men nå er situasjonen snudd, og Armenia har mistet støtte fra Moskva, mens Aserbajdsjan har styrket sine bånd til Tyrkia, Russland og Israel. Dette har ført til en ubalanse i maktforholdene som kompliserer fredsprosessen.

Det har også blitt stilt krav fra Aserbajdsjan om at Armenia må endre grunnloven for å reflektere endringer i rettighetene til Nagorno-Karabakh, noe som ytterligere kompliserer forhandlingene. Spørsmål som grensedragning og retur av savnede personer er også uløste problemer som må adresseres.

Til slutt er det mange som spekulerer på om avtalen virkelig vil bli signert. Wetteland uttrykker sin tvil om at signering vil finne sted, gitt den omfattende historiske belastningen og de komplekse kravene fra begge parter. Det gjenstår å se om denne avtalen kan skape en ny begynnelse, eller om den bare vil forsterke mistilliten som har preget regionen i flere tiår.