Mandag kom jeg hjem med tårer i øynene. Var det fordi barndommen til tredjeklassingen min er på hell, eller fordi jeg innser hvor naiv jeg har vært angående den digitale verden hun vokser opp i?

I et møte med andre foreldre fra klassen, ble jeg sjokkert over at cirka 85 prosent av barna allerede har sin egen smarttelefon. Og jeg tviler på at dette tallet er unikt for vår skole.

Bekymringer rundt en altfor tidlig smart barndom

Jeg har tre store bekymringer knyttet til barnas tidlige møte med teknologi. Sosiale medier er den første, men mer om de andre senere. De fleste er enige om at bruk av sosiale medier bør begrenses så lenge som mulig, men hvor lenge er lenge nok? Den offisielle aldersgrensen for sosiale medier er 13 år.

For tre år siden, før jeg begynte å bekymre meg for mine egne barn, sa en far til tenåring noen ord som virkelig traff. "Når dagen endelig kommer, og Snapchat og TikTok glir inn med de voksnes velsignelse, står det på kortet: Gratulerer med dagen, venn! Her har du dårlig selvbilde for resten av livet."

Det er noe som skurrer her. Jeg håper myndighetene innfører strengere regler, for denne situasjonen er så ny at vi foreldre ikke har nok informasjon til å ta gode valg.

En digital pandemi?

Da koronapandemien traff, virket smarttelefonen som en trygg havn for unge som ville holde kontakt med vennene. Nå står vi igjen med en digital pandemi som kan være enda farligere enn den virkelige pandemien. Jeg innrømmer at jeg har vanskelig for å begrense meg selv; jeg deler bilder av barna våre og blar gjennom sosiale medier til jeg blir svimmel.

Lekens betydning i barnas liv

Så tilbake til leken. Selv om det er flott at tenåringer engasjerer seg i hobbyer og bygger fellesskap gjennom gaming, blir jeg urolig når en åtteåring kommer på besøk med lommene fulle av mobilspill. Disse spillene skal selvsagt legges igjen hjemme, men tanken på at muligheten til å spille alltid er tilgjengelig, gjør meg trist.

Barn skal leke og lære sosiale spilleregler gjennom leik. De er nysgjerrige og sultne på å utforske livet, men hva gir vi dem? En smarttelefon som fyller dem med innhold de ikke en gang kan forestille seg.

Selvbevisste barn i farlig farvann?

Min tredje bekymring er muligheten til å ta og dele bilder. Ønsker vi oss barn som er så selvbevisste at de ikke tør å være seg selv, av frykt for hva som kan skje senere?

En nødvendig løsning?

For meg kan smarttelefonen være nyttig for barn med spesielle behov, men min tredjeklassing trenger ingen. Jeg forstår at det er normalt med smarttelefon i denne alderen, men jeg er usikker på om jeg er gammeldags eller nytenkende.

Jeg vet at jeg ikke klarer å skjerme barnet mitt fra skjermen, for jeg vil jo ikke at hun skal føle seg utenfor. Samtidig frykter jeg gruppepresset.

Tid for forandring

Jeg er nysgjerrig på hvorfor foreldre velger å gi barna sine smarttelefoner så tidlig. Mange mener at de uansett vil få det om noen år, så hvorfor vente? Enkelte sier de må bruke Snapchat for å holde kontakten, mens andre har tro på at vi som foreldre må være inne i bildet og sette grenser.

Men ikke alle har kunnskap eller ressurser til dette. Jeg er redd for at barna våre kanskje er smartere enn oss voksne når det gjelder teknologi.

En delt opplevelse

Jeg hører ofte om en hverdag der barna ikke vil besøke hverandre dersom de ikke får spille på telefonene sine. Mine egne barn maser om å besøke de som har mer tilgang til skjerm.

En annen fremtid?

Tiden kan være i ferd med å renne ut for en sunn barndom for tredjeklassingen min, i alle fall dersom hun skal ha venner. Jeg har også en førsteklassing, og jeg håper vi kan bli enige om felles regler for smarttelefonbruk. Hvis vi lykkes, kan de vokse opp i to helt forskjellige verdener.

Løsningen er kanskje noe vi selv hadde for 20 år siden: en ‘dumtelefon’. Vi trenger telefon for å holde kontakt og lage avtaler, men uten at dette medfører unødvendig press. Jeg ser ingen gode grunner til at mine barn skal ha smarttelefon. Det er på tide å ta ansvar!