Fotballen for de yngste er snart i gang igjen, og med den drømmer og ambisjoner fylt med håp. Den bitre sannheten er at mens flere drømmer om å bli stjerner, er det kun få som når elite-nivået. Rundt disse unge håpefulle står en gruppe trenere, ofte foreldre, som dedikerer sine timer til å støtte både sine egne barn og andre. Men hva skjer med de som ikke får ballen?

Som barn har man en tendens til å forme sin identitet gjennom sport, og det er ikke unormalt å føle seg mindreverdig når man står på sidelinjen. Jeg husker selv hvordan jeg som åtteåring forsto at jeg kanskje aldri ville bli en stor fotballspiller. De andre løp og lekte på banen, mens jeg sto der og så på. Motivasjonen forsvant mer og mer jo færre minutter jeg fikk på banen.

Da jeg ble med i fotballklubben, var jeg begeistret for muligheten til å delta, men det var snart klart at jeg kun skulle få lede an som en skygge. Jeg fikk aldri mye spilletid, men fortsatt dro jeg på hver trening og fikk til og med en premie for mitt oppmøte. Ironisk nok gråt jeg stille inn under dusjen etter det som føltes som endeløse kamper på sidelinja, der jeg skulle heiet på lagkameratene mine.

Den mest hjerteskjærende delen var at foreldrene mine ikke fikk se kampene. Jeg ønsket ikke at de skulle se meg stå der, uti fra alt jeg innså om min begrensede rolle. Jeg stilte spørsmål ved min egen verdi. Hvem var jeg, og hva hadde jeg å tilby? En annen gutt, Håvard, var derimot lysende. Hans talent gav meg mot til å fortsette, selv når alt så mørkt ut.

Den dagen jeg scoret mitt første mål, fylte det meg med en følelse jeg sent vil glemme. Det var, for en kort stund, en lykke som fikk meg til å tro at drømmer kan bli virkelighet. Svært sjeldent, men verdifullt. Campbell, en av trenerne, uttrykte mest sjokk mer enn glede, mens spillere som Håvard som ganske snart skulle bli eliteseriespillere, virket mer overrasket enn noen andre. Men etter det målet, ble det ikke flere store øyeblikk.

Nå, som en ny sesong nærmer seg, ser jeg tilbake på min erfaring og håper at ingen barn måtte oppleve samme følelse av utilstrekkelighet. Trenere, foreldre og klubbledere har en livsviktig oppgave: å sørge for at barna ikke føler seg verdiløse. Ingen barn fortjener å gå hjem og skjule seg av skam på rommet sitt, eller være flau over foreldrene sine. La fotball fortsatt være gleden det skal være!

La oss sørge for at alle barn får muligheten til å blomstre, og at ingen blir husket som 'benkesliteren'. For hver drøm de har, er det også en skatt av følelser som formes ved hjelp av denne sporten. Keiserens nye klær er både en realitet for spillere og forandringene som trengs i barnefotballen.