I Gaza, med sin vakre kystlinje, drømte fireåringene Sana og Seba om å leke på stranden. Hver gang spurte de foreldrene om å dra til havet, men svaret var alltid det samme: «Dere må vente til krigen er over.»

Familien deres hadde håp etter våpenhvilen mellom Israel og Hamas i januar. Men da Israel gjenopptok bombingen 18. mars, ble tusenvis drept, inkludert hundrevis av barn. All aktivitet var stoppet – barnehager og skoler var stengt eller ødelagt.

Sana og Seba, som alltid lekte sammen, ble i stedet værende innendørs, delt fra venneaktivitetene som mange barn tar for gitt. Deres familie flyktet mye, og etter å ha mistet hjemmet sitt, fant de til slutt et sted å bo i Tuffah-nabolaget.

Fredag kveld, 22. april, sto Sana spent ved inngangsdøren og ventet på onkelen sin, Mohammed Abu Saif. «Jeg har så lyst på juice!» sa hun. Da natten kom, begynte marerittet.

Som det tragiske skjedde i løpet av natten, skjedde flere eksplosjoner som rystet bygningen. Mohammed, som bodde sammen med dem, fryktet det verste.

Han husker hvordan mørket og støvet omfavnet rommet, og han måtte finne jentene som han kunne høre skrike. I kaoset oppdaget han at han tråkket på hodet til tvillingenes mor, som fortsatt var i live.

Han kjempet gjennom mørket for å redde dem, men ropene fra jentene ble svakere inntil de stanset helt.

Det var naboene som kom til unnsetning som fikk lysnet rommet med mobilene sine og oppdaget de to jentene. Sana hadde fått alvorlige hodeskader, mens Seba knapt pustet.

De bar dem til ambulansen, men fikk vite at området var for farlig. Mens de hastet mot sykehuset, oppdaget de flere overlevende fra angrepene i nabolaget.

Tragisk nok, da de omsider kom til ambulansen, var begge jentene døde.

Det israelske forsvaret påstår at de angrep et område der de hevder militante oppholdt seg, men familien til Sana og Seba nekter for dette.

Spørsmålene henger i luften: Hva er prisen på krig? Hvorfor måtte uskyldige barn miste livet?

Sana og Seba ble begravet på Shifa-sykehuset. Deres onkel tenker tilbake på hvor mye jentene ønsket å dra ut og oppleve det frie livet, mens krigen stengte dem inne.

«Den eneste reisen de fikk, var til gravplassen,» sier onkel Mohammed, med tårer i øynene.

Denne tragiske historien er bare én av mange i en konflikt som fortsetter å ta liv og ødelegge fremtiden for de uskyldige.