Som en som har levd halve livet i Norge, har jeg observert en bekymringsfull utvikling. Mange eldre forteller historie om hvordan de måtte jobbe hardt fra ung alder. Fra plukking av jordbær som åtteåringer til å jobbe i skogen som tenåringer – arbeid var en selvfølge.

Norsk samfunn har tradisjonelt vært preget av hardt arbeid, sparsommelighet og en dyp respekt for det offentlige velferdssystemet. I dag ser vi en annen holdning. Med da oljerikdommen kom, har nordmenns arbeidsmoral begynt å endre seg. Hand i hand med innvandring, har mange nordmenn valgt livsstil som fremmer passivitet over aktiv deltakelse.

Vi har sett at mens innvandrere vet å ta tak i jobber som transport og rengjøring, har mange nordmenn begynt å prioritere ferier og late dager på sofaen. Dette har ført til en form for avstand mellom generasjoner, der barn og unge i norske familier spiller dataspill, istedenfor å bidra hjemme.

De første generasjonene innvandrere har tilpasset seg systemet og mange av deres barn har lykkes i Norge som leger, ingeniører og entreprenører. Men de har også lært seg å navigere velferdssystemet, noe som noen ganger ser ut til å bli utnyttet. Dette har resultert i en økende andel av den norske befolkningen som velger å stå utenfor arbeidslivet, og istedenfor å velge aktiv deltakelse, velger de å bli passive.

Og så, med den pågående etterspørselen etter arbeidskraft blant byggenæringen, industri og helsevesenet, ser vi at Norge blir stadig mer avhengig av innvandrere til å ta på seg roller som mange nordmenn unngår. På ledernivå, mange norske ungdommer ser etter stille og komfortable jobber fra sine hjemmekontorer, gjerne i kreative felt, uten å ta på seg mer fysisk krevende arbeid.

Vi ser også hvordan dette har ført til et paradox, hvor EU-land roper etter arbeidskraft, men ikke ser de langsiktige konsekvensene av økt innvandring. Når man åpner dørene for noen tusen arbeiderne, overføres det et forventet ansvar til resten av samfunnet. Problemet er ikke bare arbeidsplasser, men også kulturell tilpasning. Man lærer om hverandres livsstiler, men når synspunkter og verdigrunnlag kolliderer, blir det utfordrende.

Det er viktig å forstå at innvandrere ikke er identiske kopier av oss. De kommer fra forskjellige kulturer, med egne verdier og tradisjoner, noe som kan føre til en kulturell kløft. Ola og Kari slipper kanskje unna med sine ferieplaner og late dager, men de må forstå at samfunnets helse hviler på økt deltakelse fra alle. Det kan ikke være opp til innvandrerne alene å opprettholde velferdssystemet.

Kanskje vil Ola og Kari, en dag i fremtiden, innse at deres latskap kan koste dem ikke bare muligheten til en stabil økonomi, men også demokratiet. De kan ikke klage når innvandrere tar over jobber og velferdstjenester, om de selv ikke ønsker å bidra. Uansett hvor de enn reiser, vil de måtte konfronteres med konsekvensene av sin passivitet.