Etter at Trump ble valgt som president, finner Europas økonomiske modell seg i en prekær situasjon, fanget mellom det østlige og vestlige presset. Denne utfordringen er ikke bare en potensiell tofrontskrig i handelsforhold, men også hvordan de økende økonomiske spenningene mellom USA og Kina vil påvirke EU. Ringvirkningene av dette vil i høy grad også merkes i Norge.

Vi står overfor en ny geoøkonomisk virkelighet som truer fundamentet til europeiske land som alltid har vært avhengige av åpne markeder og tett samarbeid med Kina. EU er en av verdens største økonomier, men den er mer utsatt enn både Kina og USA på grunn av lavere integrering innad.

Det er ingen hemmelighet at EU er avhengig av internasjonal handel. EUs Kina-import har doblet seg fra 2018 til 2022, noe som ytterligere forsterker sårbarheten i den europeiske økonomien. For eksempel, nesten 10 prosent av Tysklands BNP er direkte avhengig av økonomisk aktivitet med Kina.

Samtidig har Trumps retorikk mot handelsunderskudd skapt en usikkerhet rundt fremtidige handelsavtaler. Med et handelsunderskudd på 158 milliarder Euro med EU, spekuleres det nå i om en 20 prosent toll kan bli realiteten, som vil ramme den europeiske bilindustrien hardt.

EUs økonomiske avhengighet av Kina er blitt et hovedtema i internasjonal politikk. På tross av politiske initiativer for å redusere avhengigheten, har importverdien fra Kina fortsatt å stige. Spørsmålet er hvor lenge Europa kan stå imot presset fra Washington samtidig som de håndterer den kinesiske stormakten.

I øst har en gryende handelskonflikt mellom EU og Kina om elektriske biler, melk og brandy allerede skapt spenninger. Dette er bare et av symptomene på det større bildet av hvordan europeiske nasjoner navigerer i en global økonomi som endres raskt.

Putins invasjon av Ukraina utgjør en ekstra utfordring, ettersom økte energipriser og forsvarsutgifter reduserer EUs mulighet til å dempe sin avhengighet av Beijing. Dette kan ha katastrofale konsekvenser for den europeiske økonomien, da eksporten til Kina synker, samtidig som varer strømmer inn fra Kina til Europa i et forsøk på å opprettholde balansen.

Men det er ikke bare de direkte handelskonfliktene som bekymrer. Den indirekte konsekvensen av opptrapping av spenninger mellom Kina og USA vil også ramme Europa. Hvis en stor handelskrig er uunngåelig, kan det paradoksalt nok være Europa som betaler den største prisen. Kinas behov for å eksportere vil sannsynligvis føre til at land som Norge må håndtere økte varer og produkter fra øst, noe som kan svi for de europeiske bedriftsøkonomiene.

Det er alarmerende for mange i EU å se hvordan egne markeder kan bli overbelastet av varer som tidligere ble solgt til USA, når de ruter eksportstrømmene sine om. Danske industriunderskelse viser at denne dynamikken nesten utgjør det største tapet for Danmark i forbindelse med internasjonale handelsspørsmål.

Samtidig jobber EU på høygir for å forhandle frem løsninger og mottiltak for å unngå at situasjonen utvikler seg til en fullverdig handelskrig. Ursula von der Leyen, EUs kommisjonssjef, prioriterer nå kloke avgjørelser i den økonomiske utenrikspolitikken.

Norge befinner seg i en særstilling, vel vitende om at de har hatt et handelsoverskudd med USA siden 2014, men uten å være med i EUs tollunion. Dette plasserer Norge i en sårbar posisjon hvis det blir nådd avtaler mellom USA og EU som kan få direkte konsekvenser for norsk handel.

I lys av den nåværende situasjonen har Norge muligens fått et forsprang med sin tollfrie status for kinesisk bilimport, men dette kan raskt endre seg. Ingen norske politikere ønsker å gå inn til Trump med en norsk-kinesisk frihandelsavtale, noe som etter alt å dømme vil skape mer uro i nordiske handelsforhold. Europa står dermed i en utfordrende situasjon. Slik utvikling vil kunne prege kontinents økonomiske fremtid all den tid geopolitikken spiller en så avgjørende rolle.