EU har planer om å etablere en egen krigsunion, der Norge er en viktig deltaker. Dette vil først manifestere seg som en såkalt «koalisjon av villige».

I september 2017 ble målet om å skape en «fullt utviklet» europeisk forsvarsunion innen 2025 lansert av den gangværende kommisjonslederen Jean-Claude Juncker.

Etter toppmøtet den 20. mars er EUs ambisjoner for en militærallianse blitt mer konkrete, selv om land som Ungarn og Slovakia har vært tilbakeholdne med å sende flere våpen til Ukraina. Etter at Tyskland har lettet på restriksjoner for forsvarsbudsjettet, er det formelle hindret i form av enstemmighet i EU-traktaten det siste store hinderet.

Den nyeste erklæringen fra EU-toppmøtet understreker nødvendigheten av «fortgang» i arbeidet for å styrke EUs forsvars- og beredskapskapasitet innen fem år. Initiativene «Readiness 2030» og «ReArm Europe» skisserer planer for opprustning, som ikke bare omfatter styrking av militære ressurser men også en omlegging av europeisk forsvarsindustri.

Alle medlemsland pålegges å øke sine militærbudsjetter med minst 1,5 prosent, på toppen av en samlet økning på 30 prosent i militære utgifter fra 2021 til 2024. Dette er en del av en ny strategi som har utspring i frykten for gjenoppblomstring av trusselen fra Russland.

Tyskland, lenge en pådriver for strenge budsjettregler, har nå åpnet opp for mer fleksible lånevilkår for opprustning, noe som har ført til jubel blant tyske våpenprodusenter. Ifølge konsernsjefen i ThyssenKrupp Marine Systems, Oliver Burkhard, finnes det knapt noen CO2-tak på forsvarsbudsjettet lenger.

EU har også allokert et fond på 150 milliarder euro for felles anskaffelse av forsvarsmateriell, med en langsiktig ambisjon om å mobilisere 800 milliarder euro for å styrke forsvarsevnen. Dette er bemerkelsesverdig når man tenker på at beløpet tilsvarer halvparten av det norske oljefondet, som ble opprettet for å sikre økonomisk stabilitet for fremtidige generasjoner.

EUs investering i militæret vil nødvendigvis involvere omfattende samarbeid med private og pensjonsfond. Den såkalte Draghi-rapporten foreslår at EU må bruke 5 prosent av BNP årlig for å finansiere både militært og grønt næringsliv, noe som er nesten fem ganger mer enn Marshall-planens beløp fra etterkrigstiden.

Norske pensjonsfond er allerede store aktører i våpenindustrien, men står i veien for investeringer i kontroversielle våpen. Om bare noen år kan disse restriksjonene bli fjernet, spesielt med tanke på at andre NATO-land vurderer å trekke seg fra konvensjonen som forbyr antipersonellminer.

Kritikere i Norge ser på EUs militære satsing som en alvorlig trussel mot norsk suverenitet og folkevilje, spesielt gitt at den norske forsvarsindustrien ønsker å bli en integral del av EU-forsvarsprogrammene.

Norge har blitt markert som en «fullverdig partner» i EUs militære samarbeid, og dette reiser spørsmål om fremtiden for norsk utenrikspolitikk. Vil Norge bli dratt inn i flere konflikter som følge av EUs ønske om uavhengighet fra USA? Den nåværende trusselen fra Russland, uforutsigbarheten i internasjonal politikk og de potensielle investeringene fra kapitalforvaltere vil utvilsomt påvirke denne utviklingen.

Mange frykter at den økte satsingen på militæret vil skape en krigskultur i Europa, og se på det som en tilbakevending til nedslitte tider. Gamle feilgrep fra fortiden risikerer å gjentas, hvor millioner betaler prisen for styrking av militære allianser. Dette kan skape spenninger ikke bare internasjonalt, men også innenlands, der myndigheter må balansere militære satsinger mot sosiale behov og finansiering av velferd.

Det er klart at EUs ønske om en mer autonom militær borekorsett vil utfordre både tradisjonelle allianser og nåværende politiske strukturer i Europa. Vil dette markere begynnelsen på en ny konflikt eller vil det bane vei for økt samarbeid? Tiden vil vise hvordan disse dynamikkene vil utvikle seg.