Hver lørdag har iNyheters featureredaktør Ole Asbjørn Ness en spalte kalt «Ness på lørdag». Annenhver spalte vil kun være tilgjengelig for abonnenter, og derfor vil han også være tilgjengelig for dem i kommentarfeltet for respons og debatt. Uten tvil har de siste årene vært preget av et skifte i norsk politikk.

Det høres et spøkelse i korridorene i norsk politikk, og navnet er Erna Solberg. I likhet med popgrupper hvor enkelte skiller seg ut med en egen stemme, har også Solberg hatt en viss gravitas som tidligere statsminister. Likevel ser det ut til at hun ikke har evnen til å fornye seg, da hun kontinuerlig gjentar strategier fra fortiden uten å tilpasse seg dagens utfordringer.

Fra 2013 og utover, lovet hun reformer, men med lettelse slapp hun pengebruken fri. Dette førte til en usunn økonomisk situasjon preget av høy gjeld og svake offentlige finanser. Den norske stat har nå enorme 19 895 milliarder kroner i oljefondet, mens husholdningene står for 4500 milliarder kroner i gjeld. Aldri før har vi vært mer forgjeldet, og det setter vanlige folk i en prekær situasjon når rentene øker.

Krisene samlet seg: Nye problemer som ungdomskriminalitet, lave fødselstall og helseutfordringer har vokst fram. Mens den tidligere arbeidsledigheten har minket, er det bekymringer rundt mangel på innovasjon og politisk stagnasjon. I løpet av hennes tid ved makten ble ingen av problemene hun pekte på løst, noe som underbygger at det nå må til en annen type lederskap.

Politisk passivitet er et kjennetegn ved Solbergs tid. Mange har stilt spørsmål ved hvorfor unge politiske talenter i Høyre ikke har lagt frem nye ideer som svar på dagens utfordringer. Er det en fryktkultur som hindrer nytenkning i partiet? Et godt spørsmål er om lederskapet fremdeles er tilpasset det norske folks behov i dagens samfunn.

Vi nordmenn ser gjerne på ledere som har blitt testet i motgang. Solberg har vist en viss styrke gjennom personlige utfordringer, og mange beundrer henne for den styrken, men det er viktig å stille spørsmål ved om dette er nok. Når to av de fremste partiene i Norge, Høyre og Ap, i stadig grad tyr til gamle strategier, kan det bli problematisk for fremtiden. Det er som om vi er fanget i en tidsløkke hvor politiske løsninger fra 2013 skal blomstre på nytt uten fornyelse eller tilpasning til samtiden.

Den norske befolkningen blir stilt overfor et valg som kan best sammenlignes med å velge mellom røde og blå tannbørster. Vi trenger mer enn bare kosmetiske endringer; vi trenger en klar retning som adresserer akselererende problemer i denne stadig kompliserte verden. Det er på tide for Høyre og Ap å våkne opp. Håpet er at de som deltar på de nasjonale møtene vil se virkeligheten og starte diskusjoner om nødvendige endringer i norsk politikk.

Kanskje er tiden inne for forandring, og kanskje må vi se annerledes på lederskapet i vår tid. God helg og lykk til med debatten!