I 2024 ble norsk idrett satt på kartet igjen, takket være en bemerkelsesverdig ung utøver som forlot sitt eget nederlag bak seg for å støtte sine medutøvere. Sander Skotheim, en talentfull tikjemper, kom på tredjeplass under sommer-OL, men hans mest inspirerende handling skjedde da han ofret sine egne medaljemuligheter for å hjelpe sin konkurrent, Markus Rooth, i stavsprangkonkurransen.

Under idrettsgallaen i Norge ble Skotheim dessverre oversett for heder og priser, selv om juryen i stedet hedret Stine Oftedal Dahmke, en legende i håndballens verden. Selv om Oftedal har en strålende karriere med utallige utmerkelser, reiser dette spørsmålet: Hva er egentlig et forbilde?

Ifølge kriteriene for prisen «Årets forbilde» skulle det deles ut til en utøver eller et lag som har representert idretten på en spesielt forbilledlig måte. Dette inkluderer utøvere som viser fair play og formidler positive verdier til yngre generasjoner. Imidlertid ser det ut til at juryen glemte å bruke disse kriteriene til sin fulle potensial.

Tidligere priser har blitt gitt til utøvere som har stått opp for det de tror på, som da det kvinnelige sandhåndballaget vant prisen i 2022 for å protestere mot strenge klesregler, eller da Anders Nordberg fikk prisen i 2010 for å hjelpe en skadet konkurrent.

Sander Skotheim, på sin side, trosset sin egen skuffelse da han fulgte med Rooth, som strevde med å kvalifisere seg, og dette gesten ble anerkjent av det internasjonale friidrettsforbundet som tildelte ham den internasjonale Fair Play-prisen under World Athletics Awards 2024. Det er inngrep av denne typen som inspirerer både unge idrettsutøvere og fans.

Så hva har denne saken lært oss? At det handler om mer enn bare medaljer og utmerkelser; det handler om karakter, medfølelse og evnen til å heve andre i øyeblikk av motgang. I en tid der konkurranse ofte overskygger kameratskapet, minner Sander Skotheim oss på hva det betyr å være et ekte forbilde. I lys av dette, er det på høy tid at vi revurderer hva slags verdier vi fremhever i idretten.