Frontene er steile når det kommer til debatten om biologiske kjønn. Vi er vant til å tenke på kjønn som enten binært, med to distinkte kategorier - mann og kvinne - eller som et spekter der disse ytterpunktene representerer et bredt spekter av identiteter. Men hva egentlig er biologene uenige om i denne diskusjonen?

Å hevde at det kun finnes to kjønn kan virke ekskluderende for transpersoner og andre som ikke passer inn i dette binære synet. Anna Blix poengterer i Klassekampen at man kan anerkjenne eksistensen av transpersoner og deres rettigheter uten å nekte for de biologiske realitetene som former kjønnsidentitet. Biologer er stort sett enige om at kjønnsceller - egg og sperm - er de to typene som primært definerer menneskelig reproduksjon.

Blix belyser hvordan utviklingen fra to sammensmeltede kjønnsceller frem til en nyfødt er kompleks, og at ulike faktorer spiller inn underveis. Hver enkelt person er derfor et unikt resultat av ulike biologiske signaler og prosesser. Likevel er ingen biolog i tvil om at den grunnleggende kjønnsutviklingen er i hovedsak binær.

Det er også essensielt å nevne at det finnes variasjoner som DSD (difference/disorder of sex development) og at folk med disse variasjonene utgjør en relativt liten prosentandel av befolkningen. Mange som har DSD er ikke klar over sin tilstand før de søker medisinsk hjelp, og de fleste identifiserer seg ikke som transpersoner.

Spørsmålet som gjenstår er hva biologene faktisk diskuterer. Uenigheten ligger sannsynligvis i vektleggingen av faktorer som påvirker kjønnsutviklingen utover de intrinsisk biologiske aspektene, og i hvordan DSD-variabelenes betydning bør forstås i lys av den tradisjonelle oppfatningen av kjønn.

Spekter-modellen skisserer kjønnsutviklingen som en skala, med biologisk kvinne og mann som endepunkter, men den kan gi et feilaktig inntrykk av at befolkningen er jevnt fordelt på denne skalaen. I virkeligheten viser forskning at cirka 99 prosent av befolkningen faller innenfor de to klare kategoriene, og det er bare én prosent som befinner seg i mellomsjiktet.

En annen problematikk er at spekterteorien blander biologisk kjønn med kjønnsidentitet og kjønnsnormer, som er to forskjellige konsepter. Transpersoner er vanligvis født med en klar biologisk tilknytning til ett av de tokjønnene, og den binære forståelsen av kjønn forklarer mye av variasjonen i kjønnsutviklinger, samt at de fleste identifiserer seg med de to tradisjonelle kategoriene.

I tillegg er det viktig å diskutere hvordan kjønnsroller og uttrykk er formet av samfunnsmessige og historiske faktorer. Det er i dynamiikken mellom disse normene at mangfoldet i kjønn og kjønnsuttrykk eksisterer. Mange ser imidlertid på anerkjennelsen av transpersoners rettigheter som avhengig av å kunne redefinere biologisk kjønn som et spekter, noe som kan føre til en misforståelse av realitetene rundt kjønnsidentitet.

Å knytte sosial anerkjennelse til biologisk realitet kan være en politisk felle. Det kan gi næring til populistiske bevegelser som misbruker vitenskap for å fremme en snever agenda. Den materielle beskrivelsen av kjønn som en binær realitet må ikke overlates til høyrepopulister. I stedet bør disse refleksjonene bli en del av undervisningen i skolen, hvor vi analyserer kvinners roller i samfunnet og forsvarer rettighetene til minoriteter til å leve fritt og uten diskriminering.