Aldri før har det vært større politisk avstand mellom menn og kvinner i Norge, særlig blant den unge befolkningen.

Mennene stemmer blått, mens kvinnene tydelig viser sin støtte til rødt.

For å utdype dette bildet kan vi si at kvinnene i dag er høyt utdannet, bor i urbane områder og arbeider i offentlig sektor, mens mennene ofte har lavere utdanning, bor utenfor byene og er ansatt i privat sektor.

Denne tendensen er ikke unik for Norge; i mange europeiske land har menn blitt mer konservative, mens kvinnene har beveget seg mot en mer liberal holdning.

Dette er kanskje ikke overraskende, men heller en fortelling om en lenge varslet skilsmisse mellom kjønnene i samfunnet.

Mennene som taper i utdannelse

I 2016 fikk min datter sitt juristvitnemål fra universitetet, der det ble annonsert at over 70 prosent av kandidatene var kvinner. Applausen brøt ut, men stillheten som fulgte, var tankevekkende. Skulle vi applaudere mer når 100 prosent er kvinner?

Dagens medier oppmuntrer unge mannlige politikere til å vurdere om «likestilling har gått for langt». Det er ingen overraskelse at få tør å svare «ja». Flere eksempler på undertrykkelse av kvinner er fortsatt fremtredende.

Men hva hvis spørsmålet var om likestillingspolitikken har gått for langt? Jeg vil svare ja.

Generasjoner av menn har blitt oversett, og deres posisjon har blitt tatt for gitt. Som et resultat er det mennene som nå er taperne i denne likestillingsdebatten.

Kvinner trenger ikke en mann

Eksisterer det fortsatt en diskusjon om nødvendigheten av menn? I en artikkel fra 1996 stilte jeg spørsmålet om kvinner er mer opptatt av likestilling på områder der menn tradisjonelt har hatt privilegier.

I dag er det lettere for kvinner å få barn uten en mann, og samfunnets struktur har endret seg for å støtte kvinner i dette. Nå handler diskusjoner oftere om hvordan vi kan navigere i et samfunn der kvinner har inntatt viktige roller, mens menn ser ut til å miste fotfeste.

Skolebevisstheten som er spesifikk for jenter har gjort dem dominerende i alle fag unntatt gym. Hvor blir det av de unge guttene? De er i ferd med å bli tapere i utdanningssystemet.

Et ubalansert samfunn

Samtidig møter vi en sterk kjønnssegregasjon i arbeidsmarkedet. Mange unge menn når høyere stillinger i privat sektor, mens kvinner dominerer i offentlig sektor. Stigmaet mot kvinner i ledende posisjoner eksisterer ikke på samme måte som mot menn.

Når det oppstår en skjevhet, som når kvinner er i flertall, sees det på som et problem, men det er sjeldent det samme hvis menn er i flertall. Dette har ført til at menn føler seg marginalisert i samfunnet.

En ny debatt rundt likestilling

Den nåværende debatten anerkjenner at likestillingspolitikken har gått for langt i flere aspekter. Ved å bruke virkemidler for å øke kvinneandelen i styrer, men ikke ta tak i den nesten totale kvinnedominansen i barnehager, fremstår det som en ubalanse.

De som ignorerer problemet til fordel for en ensidig feministisk vinkel, unngår å se realitetene: Gutter presterer dårligere på skolen, er mindre representert i høyere utdanning og har liten fremdrift i viktige samfunnsroller.

Veien videre mot bedre inkludering

Det er behov for mer enn bare kvotering av kvinner; debatten må inkludere mannens rolle på en meningsfull måte. Begge parter må høres; ingen kan skape likestilling gjennom enveiskjøring.

Det har blitt foreslått flere tiltak for å anerkjenne menns erfaringer og utfordringer i dagens samfunn, inkludert innføring av en kjønnsnøytral lovgivning i likestillingspolitikken. Dette er et viktig steg i riktig retning.

**Konklusjon**: Det er på tide å revurdere hva likestilling betyr og forsikre oss om at ingen kjønn blir oversett.

2025 kan bli et vendepunkt, der vi tar et skritt mot en mer inkluderende fremtid.