Det er umulig å ikke legge merke til at den kjente komikeren og programlederen Else Kåss Furuseth nå har stiftet et politisk parti ved navn Ensomhetspartiet.

Furuseth har en unik evne til å sette fokus på samfunnsspørsmål som berører mange, men spørsmålet er om dette partiet egentlig handler om noe annet enn henne selv?

Med et styre som inkluderer anerkjente navn som Lars Berrum og Solveig Kloppen, viser hun at hun vet hvordan man tiltrekker seg oppmerksomhet. Men hva tilfører egentlig dette partiet til den politiske debatten?

Hovedmålet er å bekjempe ensomhet og skape et mer inkluderende samfunn, men kritikerne peker på at partiprogrammet mangler konkrete løsninger på et av vår tids mest komplekse problemer.

De etterspør en milliard kroner for å bekjempe ensomhet, noe som reiser spørsmål om hvorvidt økonomiske ressurser alene kan løse dette store problemet. Pantereturene fra flaskepant kan virke små i forhold til den oppgaven de har lagt på bordet.

Det som derimot skal bli interessant, er deres folkemøter som ifølge beskrivelsene vil være mer som underholdningsshow enn politiske debatter. Dette kan tyde på at deltakerne faktisk får mer ut av å se på Furuseth enn å få innblikk i tiltak for å lindre ensomhet.

Billetter til disse arrangementene koster, noe som skaper bekymringer om eksklusivitet. Betaling for politiske møter kan skape et klasseskille og stenge ute de som trenger hjelp mest. Selv om de deler ut noen gratisbilletter, stilles det spørsmål ved om dette virkelig bidrar til en mer rettferdig tilgang til debatten.

I stedet for å etablere et nytt parti, kunne Furuseth valgt å engasjere seg i allerede eksisterende initiativer som Kirkens SOS eller lignende organisasjoner som jobber direkte med å hjelpe ensomme. Slike tiltak kunne faktisk gi en mer konkret innsats mot ensomhet, og hun ville også ha fått muligheten til å bruke sin plattform til noe meningsfullt.

Det gjenstår å se om Ensomhetspartiet kan klare å utforme konkrete strategier som ikke bare glamoriserer problemstillingen, men også finner ekte løsninger. I karakteren av en selvpromotør, kan det diskuteres om Furuseth er mer opptatt av sin egen synlighet enn å oppnå reelle endringer i samfunnet.