En statsleders primære oppgave er å prioritere sitt eget lands beste, inkludert befolkningens velferd og nasjonens næringsliv. Dette bør være fokuset for alle som innehar makt, slik at land kan konkurrere basert på sine unike styrker og forutsetninger. Dette prinsippet har vært grunnlaget for Kinas økonomiske vekst, som er betydelig mer imponerende enn mange europeiske nasjoner ser ut til å forstå.

Dessverre har politikere, spesielt i Europa, beveget seg bort fra dette grunnleggende prinsippet. De har skapt enorme utfordringer for nasjonens økonomi og fremtid, noe som har resultert i synkende kjøpekraft og større sosial uro. Europeiske politikere har en tendens til å prioritere globale interesser over nasjonale, noe som skaper en ubalanse der nasjoner som Kina jobber hardt for sine egne interesser, mens Europeiske ledere ofte ser ut til å jobbe for andres.

Globalistene i Europa ser tilsynelatende ikke den åpenbare virkeligheten: mens de står i en verdensomspennende solidaritet med andre nasjoner, ser de ikke at de undergraver egne lands fremgang. Mange i den europeiske eliten fremmer ideer om samarbeid på bekostning av egen nasjonalinteresse, og få ser realiteten som mange vanlige borgere opplever i hverdagen.

Trump har på sin side brutt med normene for internasjonale relasjoner som har vært gjeldende de siste tiårene. Han har en annen tilnærming til økonomisk politikk som har resultert i en renessanse for amerikansk industri, med en økning i investeringer og arbeidsplasser. Han ønsker å heve levestandard for det amerikanske folket, i motsetning til den tidligere administrasjonen som så ut til å prioritere globalisering.

Det er viktig å merke seg at dette ikke bare er en amerikansk problemstilling; mange nasjoner rundt om i verden, inkludert Argentina, Italia og Frankrike, ser etter nasjonale løsninger som fremmer deres egne interesser fremfor en ensidig globalistisk agenda. Det er klart at folket i disse landene ønsker en bærekraftig fremtid som er fokusert på lokale verdier og interesser.

Den antiglobalistiske bevegelsen vokser; folk begynner å innse at globalismen ikke nødvendigvis har ført til de lovede fordelene. Tvert imot har mange opplevd en forverring av levestandard og en følelse av tap av nasjonal identitet. Det er naivt å tro at samarbeid alltid vil være ensidig fordelaktig. Det er på høy tid at politikk går mot en mer balansert tilnærming der alle parter får noe ut av samarbeidet.

I en tid der mange assosierer antiglobalisme med ekstremisme er det viktig å forstå at folk flest bare søker rettferdighet, likeverd og en bedre fremtid for seg selv og sine familier. Slaget mellom globalistiske og nasjonalistiske perspektiver er langt fra over, men ulykkene av sosial uro, nedgang i økonomien og det tapet av nasjonal styring vil fortsette å drive folk mot en kritisk vurdering av de siste tiårenes politikk.

Verden står overfor mange utfordringer, og det er avgjørende at ledere begynner å tilby løsninger som er forankret i realiteten, og ikke bare i idealistiske visjoner. Det er på tide at vi bestemmer oss for å gjøre det som er best for våre egne nasjoner, samtidig som vi også respekterer behovene og ønskene til andre.