Nylig ble det avdekket viktige detaljer i amerikansk utenrikspolitikk, nærmere bestemt det såkalte Budapest-notatet fra møtet mellom den daværende russiske presidenten Boris Jeltsin og president Bill Clinton under Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE) i Budapest, 5. og 6. desember 1994. Dokumentene, som har vært hemmelige i over 30 år, viser hvordan amerikansk politikk har bidratt til de nåværende konfliktene i Ukraina.

Budapest-konferansen skulle egentlig representere en ny æra med nedrustning og samarbeid i Europa etter den kalde krigen. I dag, med krigen i Ukraina som et direkte resultat av disse beslutningene, ser vi bakteppet av en alvorlig feilvurdering fra amerikansk side. Dette notatet, som var skrevet av Strobe Talbott i det amerikanske utenriksdepartementet, fokuserte på nedrustningsforhandlingene og tilbaketrekking av Russlands atomvåpenarsenal fra Ukraina.

Både Jeltsin og russiske myndigheter uttrykte dype bekymringer for NATOs raske utvidelse mot øst, som de mente ville dele Europa på nytt. De frigitte dokumentene avslører tydelig at dagens konflikt i Ukraina har sine røtter helt tilbake til denne tiden, der frykten for en ubalanse i terrorbalansen mellom de to stormaktene, USA og Russland, ble tydelig.

Til tross for verbale løfter om inkludering av Russland i en felles sikkerhetsarkitektur, ble realiteten at USA fokuserte på å nøytralisere Russland som en atommakt. Budapest-notatet omhandler også en viktig avtale mellom USA, Russland og Ukraina, som involverte destruksjon av over 1000 utdaterte kjernefysiske våpen som ble etterlatt i Ukraina etter Sovjetunionens fall.

Dette kompromisset, der Ukraina fikk økonomisk hjelp fra USA for å sende disse våpnene til Russland for gjenvinning, ble raskt ledsaget av Russlands bekymringer om amerikanske militære baser i nabolaget. Russlands misnøye vokste i takt med NATOs utvidelse og militære tilstedeværelse i det tidligere sovjetiske området, som de oppfattet som en trussel mot dem.

Jeltsins sterke utsagn om denne situasjonen fikk stor oppmerksomhet, også i media, og det ble et vendepunkt for den pågående nedrustningsprosessen. Strobe Talbott anerkjente i ettertid de russiske bekymringene, og mange russere begynte å se på NATO som en militær trussel snarere enn en forsvarsallianse.

I ettertid har konflikten mellom Ukraina og Russland bare forverret seg. NATO har ekspandert til 14 nye medlemsland, hvorav mange er tidligere sovjetrepublikker, og USA har fortsatt å utvide sitt militære nærvær i regionen. I 2002 kansellerte Bush-administrasjonen ABM-avtalen, og lanseringen av Missile Defence Initiative viste en klar intensjon om å svekke Russlands atomkapasitet ytterligere.

I dag står verden overfor en av de mest alvorlige krisene siden Den kalde krigen, med Russland som invaderer Ukraina under påskudd av en 'militær spesialoperasjon', på tross av aggressive forsøk fra USA og NATO på å omringe landet. Den nåværende konflikten gir en meningsfull refleksjon over konsekvensene av å ikke inkludere Russland i europeiske sikkerhetsdiskusjoner.

Eksperter som George Kennan har advart om at utvidelsen av NATO var en feil. Sannheten er at det eneste USA har oppnådd er betydelig lidelse for Ukraina, et ydmykende nederlag for NATO, og en trussel om en eventuell tredjekrigsverdenskrig. Spørsmålet nå er: Hvilken vei tar vi videre, og kan vi unngå en total nedtur i internasjonal sikkerhet?