Historisk sett har måten vi skaffer oss energi på alltid vært i endring. Fra den åpne flammen, via forbrenningsmotorer, vannkraft, vindkraft, olje og til dagens avanserte kjernekraft. I Norge har vi lært at den som kontrollerer energien, kontrollerer også fremgangen og velferdsnivået.

I dag er verden i gang med et betydelig skifte fra fossil energi til fornybare energikilder. Uansett hva man måtte mene, utvikler dette seg raskt. De som mestrer teknologiene for fornybar kraft vil være vinnere i fremtiden.

Kina er både verdens største forurensningskilde og en av de mest ivrige tilhengerne av fornybar energi. Denne kampen for fornybar energi er ikke bare en klimakamp; det handler også om nasjonsbygging, industriell utvikling og global makt. De som investerer i kompetanse og teknologi for å håndtere klimaendringer, bygger samtidig sin egen fremtid.

En vanlig misforståelse i Norge er at vårt lille land ikke har betydning for de globale klimautslippene, og at vi derfor kan redusere våre egne krav. Dette er imidlertid en farlig villfarelse. Både Norge og klimaet vårt vil tjene på at vi utvikler avansert fornybar teknologi for å sikre en solid energifremtid. Innen 2050 anslås det at vi vil ha et økt energibehov på 110TWh, og allerede nå har vi opplevd år hvor vi har vært avhengige av import for å dekke vårt behov.

Det er viktig å forstå at all kraftproduksjon har konsekvenser. Utbygging av nye energikilder krever investeringer, kan påvirke naturområder, og medfører forurensning i varierende grad. Dette krever langtidsperspektiv og politisk mot til å gjennomføre, samt evnen til å stå imot skiftende regjeringer og meninger.

Vannkraft har tradisjonelt vært Norges «gull», men også denne energikilden har møtt motstand, som under Alta-aksjonen. Folk ser ofte etter alternativer som oppfattes som mindre invasive, som vindkraft; men også vindkraftprosjekter er gjenstand for debatt. Nå er det til og med havvind som blir møtt med motstand, til fordel for kjernekraft, som kan virke mer attraktivt i en fremtidig energipolitikk. Men er vi forberedt på hvor mye fornying av energikilder vil koste og hvor lang tid det vil ta før vi får de ønskede resultatene?

Vi står overfor utfordringer i dag, og vi trenger løsninger som er tilgjengelige nå. Det er avgjørende at politikere kan kommunisere klare og realistiske løsninger til folk, i stedet for å lett følge populistiske strømninger. Denne manglende evnen til å omgjøre virkelighet til konkret handling er en av de største villfarelsene innen energidiskusjonen.

Vindkraft på land er den mest kostnadseffektive energikilden tilgjengelig i dag, men påstander om at vindturbiner gir «monsterpriser» på strøm, er ofte basert på feilinformasjon. Vi er vitne til raske endringer, og mye av informasjonen er allerede utdatert.

Det stilles spørsmål ved om tiltakene mot klimaendringer er verre enn selve klimaendringene. Korttenkthet her kan være skadelig; tiltak for klimamorat er avgjørende for å unngå kostnader på sikt, som ekstremvær som krever ekstra infrastruktur eller flytting av byer. Unnlatelse av å ta affære vil barbere bort vårt konkurransefortrinn i energimarkedet.

Kjernekraft, spesielt små modulære reaktorer, blir ofte hyllet som løsningen for fremtiden. Men dette er en langsiktig løsning, og vi kan ikke vente med å handle mens energibehovene øker nå.

Ja, vi bør innføre energisparetiltak. Det er en nødvendig strategi, men tilstrekkelig? EUs fjerde Energidirektiv inneholder tiltak som kan ha stor positiv innvirkning, men vi må implementere disse endringene for å oppfylle de klimamålene vi har forpliktet oss til gjennom Paris-avtalen.

«Mer av alt, raskere», er Energikommisjonens budskap. Dette innebærer hva som er nødvendig for fremtidens energipolitikk: energisparing, oppgradering av vannkraft, utvikling av vind, solenergi, og til syvende og sist, kjernekraft.

Men mange mennesker opplever at politikerne mangler evnen til å levere det som er nødvendig for fremtiden. De er ikke i stand til å bli enige og staker ikke ut en klar kurs. Her ligger den største utfordringen vi står overfor.