I går døde den visjonære filmskaperen David Lynch, 78 år gammel. Reaksjonene fra filmfolk og fans kom med en brå sorg, mer enn forventet når en gammel og syk mann forlater oss. Hyllestene som strømmer inn viser hvor dypt hans filmer og serier har påvirket et publikum som ble fascinert av hans mystiske fortellinger.

Mange oppdaget Lynch gjennom TV-sensasjonen «Twin Peaks» som lyste fra norske og amerikanske TV-skjermer i 1990. Førsteinntrykket var en enkel krimgåte: Hvem drepte tenåringsjenta Laura Palmer i den lille, avsidesliggende byen Twin Peaks? Men snart avslørte serien en dypere og mer surrealistisk dimensjon, fylt med myter og symbolske betydninger.

En ikonisk skikkelse ble skapt med Kyle MacLachlans solskinnsblide Agent Cooper, som frasefører lett gjenkjennelige linjer mens han dras dypere inn i mørket. Serien ble en kulturell farsott, og mange diskuterte det de siste episodene i pauserommet eller skolegården.

Selv om Lynchs karriere hadde stanset før «Twin Peaks», ville han fortsatt hatt en betydelig påvirkning på filmhistorien. Som kunstmaleren som vendte seg mot film, hadde han allerede skapt kompromissløse verk som «Eraserhead», «Elephant Man» og ikke minst «Blue Velvet», som fra 1986 var en surrealistisk erotisk thriller som avdekket det skjulte bak den amerikanske forstadsidyllen. Bak rosebuskene og de hvite gjerdene skjulte det seg en verden av sex, vold, og uforståelighet.

I denne filmen ble publikum kjent med den merkelige uhyggen som ofte gjennomsyrer Lynchs arbeid. Han laget et univers som tilsynelatende minnet om vår egen, men som alltid hadde et ubehagelig vridd preg. Som seer kan du aldri føle deg helt trygg; de lovene og reglene som styrer vår verden, gjelder ikke her. Det er et sted der det uventede, det skremmende kan dukke opp fra mørket.

En av de mest skremmende kinoopplevelsene jeg har hatt, var under den første timen av «Lost Highway» fra 1997, selv om det i utgangspunktet ikke skjer noe spesielt grusomt. Historien om en jazzmusiker, spilt av Bill Pullman, og hans kone (Patricia Arquette), tar en skremmende vending når de begynner å motta VHS-kassetter med video av huset deres, som gradvis avslører en uhyggelig virkelighet.

Et liknende narrativ av kompleksitet og mørke finnes i det som kanskje er Lynchs mesterverk, «Mulholland Drive» fra 2001, en film som utforsker Hollywoods glamour og tilbudt en kafkaesk reise inn i identitetstap og lengsel.

Lynch forsto hva publikum fryktet og hva de drømte om; filmene hans trakk i underbevisstheten. Mange opplevde hans verker som sterkt freudianske, med dype symboler og skjulte betydninger, som seeren selv måtte tolke og forstå. Lynch selv har en gang sagt: «Jeg forklarer det aldri, for ord kan ikke fange det, det ville redusere min kunst.»

David Lynch beviste også hvordan en filmskaper kan lage dypt personlig, eksperimentell kunst som påvirker folk verden over. Hans evne til å skape verk som var både tilgjengelige og mystiske har sikret ham en varig plass i filmhistorien. «Blue Velvet», «Twin Peaks», «Wild at Heart», «Lost Highway», «Mulholland Drive» - disse verkene vil fortsette å bli diskutert, analysert og sitert i mange år fremover, selv om mannen som gjorde dem minneverdige har forlatt oss.