Introduksjon

«Da jeg våknet i morges trodde jeg aldri du ville komme deg hit i dag», sier Gunnhild Grande Thorshaug (36).

Utenfor raser vinden, og et tynt lag med snø dekker bakken mens isete partier sprer seg. Heldigvis bor Gunnhild kun en kort spasertur fra Bodø lufthavn.

Nordover rammes områder av et voldsomt uvær, som forsinker lufttrafikken.

Men Gunnhild tar vaksinen med et smil og en klem, og leder oss inn i den koselige stuen. Strikketøyet, som hun bruker mye tid på, ligger ved siden av henne i den grå sofaen. I bilderammene ser vi et smilende par – Gunnhild og ektemannen Erik. Smilene har vært rarere de siste to årene.

- «Jeg vil ikke skremme folk, men dette er beinhardt», kommenterer Gunnhild.

Symptomene begynner

Symptomene startet to-tre år før diagnosen ble stilt. Det første Erik la merke til, var en kul på penis.

- «I førstegangsbekymringen, følte jeg at noe var galt da han ikke ville ha seksuell kontakt lenger», forklarer Gunnhild.

Erik hadde, til slutt, fortalt til Gunnhild at han hadde sterke smerter.

- «Jeg kjente virkelig for medfølelse og fikk dårlig samvittighet at jeg ikke hadde innsett at han led så mye», sier Gunnhild.

En morgen våknet de opp til at sengene var blodige.

- «Det så ut som om noen hadde blitt skutt», sier hun.

- «Hvordan reagerte dere?»

Gunnhild ler nervøst og etterligner Eriks reaksjon: «Det er sikkert ingenting.»

Like optimistisk som alltid, men for Gunnhild fantes det ikke et valg om å vente lenger.

- «Jeg satte ned foten og insisterte på at han måtte oppsøke lege», minner hun om.

Diagnosen: Peniskreft

Det som fulgte gikk utrolig raskt. Legen var rask med å gi Erik henvisning til sykehus. Året 2023 begynte å smelle etter en juletid i Finnmark med Gunnhilds familie; i januar oppdaget de ande sykdom ble alvorlig: Erik hadde peniskreft.

- «Ingen av oss hadde hørt om det før», forteller Gunnhild.

Behandlingen førte dem til Radiumhospitalet i Oslo. Legene fortalte at tilstanden var alvorlig, men at de ville gjøre alt som sto i deres makt for å hjelpe.

- «Vi måtte ta de vanskelige samtalene, i tilfelle det skulle gå galt», reflekterer Gunnhild.

- «Det var en lettelse å vite at vi var gift, for det ga oss styrke til å takle dette sammen. Men ingen av oss forventet at dette skulle skje så tidlig», sier hun.

Amputasjonen

En del av behandlingen inkluderte amputasjon av penis, noe som kom som et sjokk for dem begge.

- «Å amputere penis er det mest skremmende du kan si til en mann. Jeg ønsket å få all informasjon mulig og beskytt Erik. Han sa at jeg kunne gå. Jeg forsikret ham om at jeg ville bli. Spørsmålet som hjemsøkte meg, var hvordan livet ville bli fremover», delte Gunnhild.

Selv om peniskreft er sjeldent, opplevde de en merkelig oppmerksomhet på sykehuset.

- «Vi følte oss som en attraksjon – mange leger ville se på 'mannen uten penis'.», la Gunnhild til.

Tidligere bekymringer

Gunnhild forklarer at Erik trodde det var en ufarlig byll.

- «Hadde han visst hva det var, ville han selvsagt gått til legen tidligere», avslører Gunnhild.

Erik gjennomgikk fire operasjoner i løpet av to år. under en av operasjonene fikk han beholde noe av penis, men etter en sommerkontroll i 2023, fikk de nyheten om at kreften var kommet tilbake, og det som var igjen måtte fjernes.

- «Forventningene var anspent, men nyheten om negative funn lettet oss», husker Gunnhild.

Utfordringer og støttende fellesskap

Livet med frykt og frustrasjon var utfordrende, spesielt med medieinnhold som vektla kompleksiteten av seksuelt liv.

- «Det ble for mye for meg å se på reklame for 'det perfekte forholdet', så jeg følte et stort behov for å snakke med og støtte andre som har opplevd det samme», sier hun.

Da Kreftforeningen ønsket å intervjue dem, var Gunnhild raskt med på laget. Hun ville støtte andre gjennom kommunikasjon.

- «I venteværelset var vi ikke alene, vi så menn i alle aldre. Det er en ekstremt ensom sykdom», erkjenner Gunnhild.

Responsen har vært overveldende. Mange har kontaktet dem etter intervjuene.

- «Det føltes nesten som terapi. Vi er utrolig stolte av Erik som har vært åpen om dette», sier Gunnhild.

Kona som pårørende

Kona har hatt sin egen kamp som pårørende, og uttrykker ettertanker om relationen deres.

- «Det er ikke lett å være pårørende. Det påvirker også meg, og vårt parforhold. Intimiteten har vært heller fraværende», innrømmer hun.

- «Det har blitt veldig vanskelig, men det har også styrket vårt bånd. Uansett hva, vi står sammen», sier Gunnhild med et smil.

Begynne på nytt

De vil nå prøve å være kjærester igjen og begynne på nytt.

- «Erik har begynt å flørte med meldinger igjen!» ler hun. "Det er lenge siden." - «Selv om det blir klønete, er jeg spent», sier Gunnhild og smiler.

Økning av tilfeller

Andreas Hopland, overlege ved Radiumhospitalet, forklarer at det er en økning av tilfeller av peniskreft.

- «Vi ser også økning hos yngre menn. Det er en sykdom fylt av tabu, som mange feilaktig anser som 'eldres problem'.», forklarer han og vektlegger mottakeligheten til tidlig diagnose.

- «Han sa noe klokt på TV: 'Ikke vær redd for å gå til legen. Har du oppdaget forandringer, ta umiddelbart kontakt'.», oppsummerer han.

Kreftbehandling er strengt nødvendig, og det er verdt å bekjempe stigma.

Avslutning

Gunnhild avslutter med å si: «Vi vil klare dette.», og fortsetter med å dele Dr. Hoplands oppfatning.

- Prosessen er viktig, men det tar tid for ting å bli normalt igjen. Men vi har hverandre, og vi er sterke sammen.