Nylig frigitte dokumenter avgradert av tidligere president Donald Trump avslører en skjult del av Norges historie under den kalde krigen. Det kom frem at norske agenter deltok i CIA-operasjoner rettet mot Fidel Castros regime på Cuba, i en tid hvor verdens fred var på spill.

I årene etter den mislykkede Grisebukta-invasjonen i 1961, ble det klart at USA trengte bedre etterretning for å kunne håndtere situasjonen på Cuba. Med Sovjetunionens raketter plassert på øya, ble verden ført nærmere en atomkrig. Under den berømte Cubakrisen holdt president John F. Kennedy blikket rettet mot enhver trussel fra Castro.

Norske sjømenn ble rekruttert som agenter og informanter. I et topphemmelig referat fra juni 1963 ble det bekreftet at Norge bidro med spioner til CIA i hemmelige operasjoner mot Cuba, som ligger svært nær den amerikanske kysten. Totalt ble 104 agenter nevnt, hvorav flere opererte direkte fra Cuba.

CIA utnyttet den norske handelsflåten, som var en essensiell ressurs for både Norge og USA. Ifølge CIA-rapporter fikk norske sjømenn spesifikke instrukser før de seilte til cubanske havner, hvor de ble instruert om å samle etterretning og rapportere tilbake.

Det er hevdet at denne operasjonen ble gjennomført med høy grad av hemmelighold. Norske sjømenn risikerte å bli arrestert for spionasje og norske skip kunne stå i fare for å bli stengt ute fra havner. Dokumentene fra 1970-tallet viser at det ble innført strenge reguleringer for bruken av norske sjømenn i slike aktiviteter.

I tillegg til bruken av norske sjømenn nevner dokumentene CIAs tekniske operasjoner fra deres Oslo-stasjon, som i november 1963 målrettet seg mot et spesifikt cubansk mål. FBI er også nevnt for å ha ønsket å holde sine aktiviteter, spesielt knyttet til Martin Luther King Jr., hemmelig for den norske regjeringen.

Historikeren Hans Olav Lahlum uttrykker overraskelse over de nyoppdagede opplysningene om norsk samarbeid med CIA. Ifølge Lahlum har historien vært preget av spekulasjoner, men den nyeste informasjonen bekrefter at det virkelig ble samlet etterretning fra norske sjømenn, hvilket også antyder at norsk etterretning kan ha vært informert om dette samarbeidet.

Det gjenstår imidlertid å finne ut om det faktisk kan ha vært nordmenn bosatt på Cuba som fungerte som mer permanente agenter. Dersom dette stemmer, ville det være en betydelig del av norsk historie som ville kaste nytt lys over landets rolle i en av de mest konfliktfylte tidene i det 20. århundre.