Innledning

Den 26. desember 2024, klokken 13.30, inntraff en av de mest alvorlige bussulykkene i Vågan og Hadsel kommune. En rutebuss med omtrent 58 passasjerer kjørte av veien ved Hanøy, noe som utløste katastrofealarm ved to sykehus og i to kommuner.

Krisehåndtering

Med det samme rykket alt tilgjengelig helsepersonell fra Vågan ut for å bistå på ulykkesstedet og for å forberede mottak av pasienter. Kriseledelsen samlet seg raskt, og et evakueringssenter for pårørende og skadde ble opprettet ved Thon hotell Svolvær. Der arbeidet et psykososialt kriseteam sammen med politiet og Røde Kors gjennom hele helgen for å hjelpe de berørte.

Kritikk mot Boreal

Det psykososiale kriseteamet i Vågan har ytret sterk kritikk mot Boreal for deres langsomme respons. Ifølge dem ble det ikke umiddelbart sendt signaler om at ledelsen fra Boreal skulle møte opp på hotellet for å støtte de rammede. Kommunen måtte gjentatte ganger etterlyse Boreals representanter for å få hjelp til de som led.

Manglende støtte og kommunikasjon

Da en person til slutt fra Boreal dukket opp, var det ingen beklagelse for det som hadde skjedd. Passasjerene ble fortalt at de måtte kontakte sine egne forsikringsselskap angående eventuelle økonomiske tap, og det ble ikke tilbudt kompensering for kost og losji, eller dekning av medisinske utgifter for dem som måtte oppsøke lege. Selv om Boreals representant var vennlig, hadde han verken myndighet eller informasjon til å kunne gi den nødvendige hjelpen.

Behandling av passasjerer

Mange av passasjerene fikk behandling på legevakten mens Boreals representant var til stede, men i stedet for å være støttende, ble han beordret til å forlate hotellet. Sjåføren av bussen fikk derimot omfattende støtte fra en prest gjennom det psykososiale kriseteamet, men Boreal valgte å ikke tilby støtte til sjåføren i løpet av dette kritiske døgnet.

Boreals beredskapsplan

Det er uforståelig for Vågans kriseteam at Boreal aldri kontaktet dem for å sjekke om de trengte hjelp eller informasjon i en så alvorlig situasjon. Ifølge rapporter var Boreal representert med en enkelt person på søndagen 29. desember, men det ble ikke initiert noen dialog om hvordan situasjonen var håndtert fra Boreal sin side.

Konklusjon

Det fremstår som Boreal mangler en klar beredskapsplan for håndtering av kriser av denne størrelsen. Et selskap som opererer på vegne av fylkeskommunen bør ha en betydelig bedre strategi for krisehåndtering. Denne hendelsen viser en kritisk mangel på forståelse for alvoret i en situasjon som har dyptgående konsekvenser for alle involverte.