Sju ulike skjermer bader ansiktet til 34-åringen i et hvitt lys i en nedslitt kjeller. Her har Mathias Losnegaard brukt store deler av barndommen sin. Veggene rommer både gode og smertefulle minner.

Mathias vokste opp i skyggen av sin eldre bror, Morten, som i åtte år var hans forbilde. Han husker broren som en blid og omgjengelig gutt, og hvordan de tilbrakte tid sammen foran TV-en, spille videospill. Men broren begynte gradvis å forsvinne inn i rusens verden, og Mathias så på mens Morten falt fra det familiære lyset.

Morten introduserte Mathias til videospill gjennom en slitt Gameboy, som åpnet en dør til et magisk univers for den tre år gamle gutten. Det begynte med 'The Legend of Zelda: Link's Awakening', som fanget Mathias med sin unike 8-bit musikk. Da Morten ga bort spillene sine, brast hjerte til Mathias, og han gråtte i flere dager.

Spilling ble en flukt for Mathias, spesielt etter at brorens liv begynte å rakne. Han ble avhengig av 'World of Warcraft' (WoW) som en måte å komme seg bort fra virkelighetens problemer på. Morten døde av en overdose i 2007, og brorens bortgang sendte Mathias ned i en dyp depresjon.

“Spilling som hadde vært glede og moro, ble helt nødvendig for meg,” forteller han. “Det var som å puste for å overleve.” Mathias spilte 18 timer i døgnet, og lærerne så en drastisk nedgang i karakterene hans. Han mistet kontakten med virkeligheten, og dataverdenen ble hans tilflukt.

Media begynte å rapportere om spillavhengighet, men Mathias tenkte at dette ikke var hans situasjon. I WoW skapte han en alias, men snart ble grensene mellom den ekte Mathias og den han fremstilt uklar. Det tok ham to år å innse hvor desperat han var.

Etter å ha tjenestegjort i militæret og begynt å studere IT-administrasjon, ble det klart for ham at han måtte ta grep. I dag har Mathias snudd livet sitt rundt. Han jobber, har fått venner og lærer seg å sette pris på både spill og virkelighet.

I dag, sytten år etter brorens død, spiller Mathias fortsatt, men med en annen tilnærming. Han bruker spillene fra barndommen som et minne og en hyllest til sin bror. “Det er en sårbar balanse. Jeg må hele tiden være oppmerksom på hvor mye jeg spiller,” sier han.

Mathias reflekterer over hva han har vært gjennom og hvordan det har formet ham. “Det er ingen vakker historie, men det er min historie, og jeg har lært mye.” Han ønsker at hans fortelling kan hjelpe andre i lignende situasjoner.

Drømmen om å få Morten tilbake er noe han alltid vil ha, men han bruker minnene i sine spill for å hedre broren. I 'World of Warcraft' har han fortsatt Mortens sjamanfigur som han logger seg på for å se fyrverkeri eksplodere i farger, en måte å holde broderens minne levende på.

“Jeg forstår nå at Morten var en mann som falt mellom sprekkene i samfunnet. Han fikk ikke hjelpen han trengte,” sier Mathias, og håper at flere vil våge å snakke om sine utfordringer.