I kveld står Bodø/Glimt overfor Maccabi Tel-Aviv i en europaliga-kamp på Aspmyra stadion. Dette kan virke som en spennende sportsbegivenhet for mange, men kampen skjer samtidig i skyggen av en blodig konflikt og Israels fortløpende brudd på menneskerettighetene. Ved å ikke adressere situasjonen i Israel og Palestina, mister Glimt en mulighet til å ta et klart standpunkt for fred og rettferdighet.

Idrettens rolle i en konfliktfylt verden

Den israelsk-palestinske konflikten er en av de mest langvarige og brutale på planeten. Okkupasjonen av palestinske områder, byggingen av ulovlige bosetninger, og den umenneskelige blokaden av Gaza har fått sterk kritikk fra FN og menneskerettighetsorganisasjoner over hele verden. For palestinerne er livet preget av vold, fattigdom og mangel på frihet.

Når Maccabi Tel-Aviv, en klubb fra en stat som aktivt opprettholder denne undertrykkelsen, spiller i Norge, er det umulig å ignorere den politiske konteksten. Denne kampen representerer mer enn bare sport; den gir Israel muligheten til å normalisere sin politikk og skape et inntrykk av at alt er «business as usual», mens millioner av palestinere lever under okkupasjon og apartheidlignende forhold.

Hvorfor Bodø/Glimt burde ha boikottet kampen

Idrett har historisk blitt brukt som et verktøy for å kjempe for rettferdighet. Under apartheidregimet i Sør-Afrika boikottet idrettsutøvere og nasjoner sørafrikanske lag for å legge press på regimet. Den samme logikken gjelder i dag. En boikott av kveldens kamp ville ha sendt et klart signal om at Bodø/Glimt ikke er villige til å legitimere en stat som bryter folkerett.

Ved å spille kampen risikerer Glimt å bli en stille medspiller i Israels strategi for å tilsløre palestinernes undertrykkelse. En boikott ville ikke handlet om å straffe de israelske spillerne, men om å stå opp for urettferdighet og vise solidaritet med det palestinske folk.

Et ansvar for norsk idrett

Noen mener at idrett og politikk bør holdes adskilt, men dette argumentet faller sammen når man ser at idrett ofte brukes som et politisk verktøy. Israel bruker sport og kultur for å forbedre sitt internasjonale image, en strategi kjent som «sportswashing». Å spille mot Maccabi Tel-Aviv uten å problematisere Israels handlinger, er å delta i dette spillet.

Bodø/Glimt har en sterk lokal og internasjonal profil. Klubben har tidligere vist at de bryr seg om verdier utenfor banen. Derfor kunne Glimt ha tatt en ledende rolle ved å boikotte kampen, i likhet med andre aktører i kunst- og idrettsverdenen som har gjort det som en del av BDS-bevegelsen (Boikott, Deinvesteringer og Sanksjoner).

Et valg for fremtiden

Kveldens kamp er en påminnelse om at idrett aldri er isolert fra politikk. Bodø/Glimt hadde muligheten til å vise at klubben steller for mer enn bare fotball, at den også bryr seg om rettferdighet og solidaritet. I stedet vælger de å spille, uten å utfordre narrativet om normalitet i en situasjon som er alt annet enn normal for palestinerne.

Norsk idrett står overfor et viktig valg. Solidaritet, rettferdighet og respekt for menneskerettigheter må gå foran kommersielle interesser og sportslig prestisje. Bodø/Glimt burde ha boikottet kampen, ikke fordi det er lett, men fordi det er riktig. Kan vi virkelig late som alt er normalt når millioner lider? Det er på tide å ta opp kampen.