En Kritikk av Mangfold i Norsk Film

Ingrid Åbergsjord skriver i Aftenposten at «Utlendinger som ser Joachim Triers spillefilmer, må få et fordreid syn på Oslo». Hun retter søkelyset mot mangelen på mangfold i Tries filmer.

Personlig kan jeg ikke la være å le av dette. Ja, dette er Oslo vi snakker om – en by hvor hvem du kjenner og hvor du befinner deg i det sosiale hierarkiet ser ut til å være alt.

Norsk Film - En Speiling Av Samfunnet?

Når det kommer til verdien av hva vi lager her i Norge, har jeg over tid følt at den har blitt glemt. Jeg har sett lite av Joachim Triers filmer og har ikke stort ønske om å se dem, ettersom de i mine øyne bare viderefører en «white» kultur.

Med dette mener jeg ikke bare hvite mennesker, men også at filmene ofte er litt for «streite», sånn som jeg opplever mye av norsk film og tv.

Oppvekst i Oslo - Et Første-Persons Blikk

Som en gutt fra Løkka er jeg klar over at jeg representerer det som mange vil kalle en «ektemann» av den hvite kulturen. Jeg kjenner ikke til kampene min far fra Gambia har opplevd. Hva jeg derimot kjenner, er et Oslo som gradvis har gentrifisert.

Doble latters og kunstutstillinger kan virke som overfladriske hendelser i et samfunn preget av komfort.

Film som En Mangel på Forståelse

Jeg tror Trier lager filmer som reflekterer hans egen erfaring og virkelighet, som ikke leter etter hungersnød, krig eller kamp. Dette er en virkelighet som mange i Norge henfaller til.

Noe av det mest kritiske i samfunnet mitt er frykten for hva andre tenker, og en dårlig anmeldelse er blant de største skandalene man kan oppleve.

Den Snevete Virkeligheten

Til tross for de mange problemene verden står overfor, vil vi i Norge knapt se på dette som en del av hverdagen. Vi trenger ikke å konfrontere det.

Dessverre skaper dette et hinder i forberedelsen av historiefortelling, noe som også rammer filmproduksjon. Hvordan kan Trier vise noe han ikke kan forstå?

Kunst som Observering og Ikke Opplevelse

Når jeg prøver å lage noe som skildrer «min svarte erfaring», er det ofte hvite mennesker i publikum. De ser for det meste, de observerer som om de ser en dokumentar.

Vi, som alle andre, ønsker å bli SETT for den vi er, og ikke bare betraktet.

Krever Endring i Filmkulturen?

Kan vi i det hele tatt skape noe i landet vårt som ikke handler om en «white boy» i snøen eller en «white girl» i Oslo? Vi må begynne å gi rom til flere stemmer.

Jeg mener vi må støtte prosjekter av regissører som ønsker å vise en mer variert norsk virkelighet.

Personlige Valg i Kulturkonsum