Som frivillig ved språkkafeen på Sogndal bibliotek, har jeg oppdaget hvor utrolig mye man kan lære – både om seg selv og om kulturer fra hele verden. Her møter man mennesker fra ulike nasjoner som Ukraina, Syria, Eritrea, Italia, Nederland, Serbia, New Zealand, USA, Peru, Brasil og Mexico. Noen av deltakerne behersker norsk relativt godt, mens andre er helt i startgropen. Uansett, har alle noe å lære av hverandre.

Denne uken skjedde det noe som virkelig fikk meg til å tenke. En deltaker nevnte at han hadde lært et nytt, litt vanskelig ord: vurdering. Han brukte det i setningen: "Det er mi vurdering at biblioteket er den beste plassen i Sogndal!"

Språkkafeen er etter min mening en uformell, men strukturert møteplass. Som frivillig kan man bidra når man har anledning, og det er nettopp denne fleksibiliteten som gjør konseptet så unikt. Økt deltagelse viser en klar interesse, og mange uttrykker at det er deres viktigste time i uken for å praktisere norsk.

Biblioteker kan være blant de mest betydningsfulle stedene for integrering og inkludering. Jeg stiller meg derfor spørsmålet: Hvordan kan vi utvide dette konseptet slik at det blir en større del av samfunnet? Arrangementer som språkkafeen gir deltakerne muligheten til å knytte bånd og lære gjennom interaksjoner.

Et annet interessant aspekt denne uken var besøket fra en gruppe studenter fra høgskolen, som jobbet med et prosjekt kalt "Open hall". De ønsket å snakke med deltakerne om hva de var interessert i å gjøre. Mens studentene følte de måtte tenke på konkrete aktiviteter som fotball, ble det presentert en helt annen tilnærming av deltakerne.

Deltakerne begynte å beskrive deres samfunnsopplevelse. For dem er ikke puben bare et sted for å ta en drink, men en sosial møteplass for kaffe, spilling eller kanskje å se på en fotballkamp. Kirken er alltid åpen og rommer mange aktiviteter utover gudstjenester.

De snakket om en fotballbane der alle kan delta, og hvordan de inkluderer andre som står alene på sidelinja. Dette viste seg å bli en viktig samtale om hvordan vi kan skape åpne og vennlige samfunn som inkluderer alle.

Konseptet som mest lignet på det vi snakket om, var en ungdomsklubb. Her kan deltakere være en del av organiserte aktiviteter eller bare henge ut og sosialisere. Tanken er kanskje at slik inkluderende muligheter også trengs for voksne.

I mellomtiden vil jeg trekke frem betydningen av biblioteket og språkkafeen. Jeg håper at politikere og beslutningstagere anerkjenner den verdifulle og unike plassen biblioteker utgjør, både nå og i fremtiden. Biblioteket i Sogndal er mer enn bare bøker; det er et hjerte for fellesskap, kultur, og meningsfulle opplevelser. La oss fortsette å styrke denne viktige ressursen!