Det er nå 35 år siden den ikoniske Berlinmuren falt, men sporene etter delingen mellom øst og vest lever fortsatt i beste velgående. Matthias Waschitschka, en av de første som krysset grensen den skjebnesvangre kvelden 9. november 1989, reflekterer over de dramatiske endringene.

Muren representerte ikke bare en fysisk barrier mellom to deler av Tyskland, men også mellom ulike verdier og livsformer. Den tyske gjenforeningen i 1990 ble feiret, men virkeligheten har vist seg å være mer kompleks enn mange håpet. Øst og vest er fortsatt ulikt, både økonomisk og sosialt. Lønnsgapet er betydelig, med nesten 30 prosent av arbeidstakerne i øst som jobber i lavlønnsjobber, og en eldre befolkning som i tillegg kjempet med arv fra det gamle DDR.

Holdningene mellom øst og vest varierer også sterkt. Med en økende støtte til ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD) i øst, blir spørsmålet om hva som har gått galt i den demokratiske utviklingen stadig mer presserende. Kanskje kan man dra paralleller til Ungarn, hvor statsminister Viktor Orbán har fått økt populæritet ved å spille på nasjonale følelser.

De observerte forskjellene mellom Øst- og Vest-Tyskland har blitt tydeligere, spesielt etter krigen i Ukraina. Mens europeisk solidaritet oppfordres til, er det en utbredt oppfatning i øst om at Russland er et presset land som søker fred – en holdning som får kritikk.

Bitterhet og misforståelse mellom øst- og vesttyskere er også fortsatt utbredt. Fordommer fra vest, som antydningen om at østtyskerne ikke er takknemlige, og arrogante holdninger fra vesttyskere, som mener at østtyskere mangler forståelse, bidrar til klyngene mellom regionene.

For å bygge broer og redusere motsetningene, foreslår sosiologen Steffen Maus at man skal innføre nye former for lokaldemokrati i øst, for eksempel gjennom direkte valg, noe mange oppfatter som mer inkluderende og demokratisk. Dette kan være en vei fremover for å inkludere østtyskernes stemmer og erfaringer.

Selv om mye har endret seg siden murens fall, forblir Tyskland et delt samfunn på mange fronter. Men det er også grunner til optimisme. Mye av folks liv har blitt normalisert, ungdom mellom øst og vest knytter bånd, og mange har fått tilgang til muligheter som tidligere var utenkelige.

I dag tar Berlin tid til å reflektere over denne historiske milepælen, en læreprosess som viser at selv om forandringer kan være langsomme og fulle av motstand, er fremtiden fortsatt åpen og uforutsigbar. Det er denne åpenheten som gjør at Tyskland som helhet fortsatt kan utvikle seg, til tross for de usynlige grensene som ennå eksisterer.