Har du noen gang opplevd en smerte så intens at den overskygger alt annet? Slik har 2024 artet seg for mange av oss som har vært vitne til de pågående grusomhetene i Gaza. Den politiske virkeligheten er som et gnagsår, kontinuerlig tilstede og umulig å ignorere. Vi står overfor spørsmålene: Hvorfor er det så få som står opp mot denne uretten? Hvorfor er ikke hundretusenvis i gatene for å protestere mot folkemordet?

Det virker som om vi har blitt numne, kanskje fordi vi har blitt vant til den daglige volden og ødeleggelsen som når ut til oss gjennom sosiale medier. Historien gjentar seg, og vi må kanskje se på litterære verk som Neil Postmans «Vi morer oss til døde» og Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» for å forstå hvordan denne avmakten har blitt en del av vår hverdag.

Blant oss som følger med, er det en følelse av ansvar. Vi lever i en virkelighet der vi får bilder og videoer fra Gaza på telefonene våre, mens et annet lag av virkeligheten – ferieturer og influencer-stunts – blander seg med groteske nyhetsoppdateringer. Dette gir oss inntrykket av en normalisering av det umulige, av en virkelighet som er så grusom at den snart vil bli glemt i raset av "uskyldig" underholdning.

Det er på høy tid å spørre oss selv hvordan vi har havnet i denne situasjonen der det politiske lederskapet er så blinde for de menneskelige kostnadene ved konflikten. Mens statlige ledere og allierte fortsetter å sende våpen til Israel, er det bemerkelsesverdig at så lite oppmerksomhet rettes mot konsekvensene av disse handlingene. Ingen ledere, enten det er i EU eller NATO, har tilsynelatende evnen eller viljen til å ta til orde for det som skjer. Dette er ikke bare en skam; det er en krise av moralsk avmakt.

Historisk sett har både Orwell og Huxley belyst bekymringer rundt informasjon og kontroll i samfunnet. I dag blir sannheten ofte overskygget av en bølge av irrelevans, der vi stirrer på skjermene våre mens menneskeliv avhenger av vår handling. Det er avgjørende å ta opp kampen mot apati og å insistere på at sannheten må få gjennomslag.

Vi står i fare for å bli passive tilskuere der vi tidligere var aktive deltakere. Dersom dagens ungdom ikke ser virkeligheten i øynene, hva vil de si i fremtiden? Vil de se tilbake på 2024 som året der vi visste om folkemordet, men valgte å se bort? Vil de bli vitne til hvordan vi morer oss til døde, uten å innse at vi også bidrar til andres død?

Vi har ansvaret for å rådføre oss med fortiden, for å veilede vår tilnærming til en fremtid som er preget av empati og aktivisme. Det er på tide å bryte stilleheten, å protestere, og å insistere på at menneskeliv betyr noe, at hver stemme teller. Fullføringsgraden av våre moralske plikter kan ikke settes på vent en gang til. For folkemordet vi ser nå, vil komme til å hjemsøke våre samvittigheter i evig tid.