Ukraina ber om våpen i kampen mot et brutalt, aggressivt diktatur, og vi i den demokratiske verden må ikke la skepsis utvikle seg til nihilisme.

Den tyske bokhandlerprisen ble i år tildelt Anne Applebaum, som holdt denne kronikken som sin takketale i Frankfurt, først publisert i The Atlantic, hvor hun er gjesteskribent.

Da jeg begynte å forske på Sovjetunionens historie på 1990-tallet, var det en tid hvor både overlevende og historikere kunne ytre seg fritt. Mange trodde på muligheten for å bygge et nytt Russland basert på de historiske sannhetene som ble avdekket. Denne optimismen svant hen, spesielt den 20. februar 2014, da russiske tropper ulovlig invaderte Krim – et øyeblikk som gjorde det farlig å skrive om russisk historie igjen.

Historien har en tendens til å repetere seg, og i år 2014 begynte gamle sovjetiske planer å bli gjenopplivet. Vi så de samme grusomme mønstrene fra tidligere tider gjenta seg.

Russiske soldater invaderte Krim i uniformer uten kjennemerker, overtok offentlige bygninger og fjernet lokale ledere, noe som førte til forvirring i verden om hva som egentlig skjedde. Det som fra begynnelsen av var en klar russisk invasjon, ble feid bort i retorikk om «separatister» og «prorussiske» ukrainere.

Etter invasjonen i 2014, og særlig etter den fullskala invasjonen av Ukraina i februar 2022, har vi sett hvordan russiske soldater har oppført seg som fiender av det ukrainske folk. Volden mot sivile har vært vilkårlig, med kidnappelser av barn, tortur og opprettelse av filtreringsleirer.

Russlands kamp mot Ukraina er en klar fortsettelse av en tradisjon for autokrati og imperialisme, som går hånd i hånd med den aggressive erobringspolitikken. Det er en strategi for å undertrykke og kontrollere befolkningen. Denne utviklingen har accelerert etter 2014, og vi må være klar over de grave farene det utgjør for demokratiet både i Russland og i verden.

Det er mennesker der ute, som min venn Vladimir Kara-Murza, som har betalt en høy pris for å si sin mening og som har stått opp mot denne aggresjonen. Han er bare en av mange som har risikert ALT for å kjempe for det frie ord.

I det 20. århundre lærte mange av oss at pasifisme overfor aggressivitet kan ha fatale konsekvenser. Historien viser oss at å overgi seg til tyrannene ikke fører til fred, men til mer undertrykkelse. Dette er ikke tiden for å være likegyldig eller la pessimismen ta overhånd. Som Thomas Mann en gang sa, kan «pasifismen skape krig i stedet for å fordrive den».

Vi står overfor de samme utfordringene nå som tidligere, av den grunn må vi handle nå. Den demokratiske verden må ikke bare tillate krigen i Ukraina å fortsette, men vi må også erkjenne den uutholdelige likheten med historiske kriser der demokratier har blitt utfordret av undertrykkende regimer.

Kunstnere, intellektuelle og enkeltpersoner i Europa og resten av verden må reise seg i solidaritet med Ukraina. Vi må handle ut fra vår felles overbevisning om at fremtiden kan bli bedre, at det er mulig å overvinne despotisme og oppnå ekte frihet. Sammen kan vi stå som allierte i dette avgjørende øyeblikket i historien.

Vår stemme må kastes bak den ukrainske kampen, vi må hjelpe dem til å seire – ikke bare for dem, men for oss alle. Nå er tiden for handling, ikke apati.