Det er nå to år siden Ramón Andresen slapp debutalbumet «Så klart det gjør vondt», hvor han allerede presenterte seg som en lovende popartisten. Med en stil som traff nerve hos en generasjon som lengter etter følelsesladede melodier, fikk han raskt en stor tilhengerskare. Gjennom deltakelsen i den populære TV-serien «Hver gang vi møtes» har han derimot nådd ut til et enda bredere publikum, og hans sterke stemme og følelsesmessige framføring har rørt mange til tårer.

Nå er hans oppfølgeralbum «Torres Tivoli» ute, og med det et nytt mål: å gjenvinne sitt mellomnavn Torres, som tidligere har vært forbundet med traumer og skam. Denne personlige reisen er en interessant del av albumet, men spesielt åpningen i sangen «Tivoli» stiller forventningene høyt.

Dessverre faller albumet kort. Selv om produsent Andreas Bache-Wiig har valgt en mer latininspirert stil, føles mange av låtene ensformige. De tolv sporene, inkludert gjesteopptredener fra sternestjerner som Gabrielle og svenske Daniela Rathana, mangler variasjon, noe som spesielt preger den første halvdel av albumet. Låtene «Rodeo» og «Chupa Chups» lider under en monotoni som gjør dem til utskiftbare deler av en merkelig helhet.

En annen utfordring er at låtene er for korte. Unntaket er den nydelige, akustiske balladen «Stå i kø», som er den eneste som rekker over tre minutter. Det overordnede tivolikonseptet som albumet bygger på, klarer aldri å dykke dypt nok inn i følelser til å levere en reell forløsning.

Med dette albumet, Ramón, viser at han fortsatt har mye å tilby, men for øyeblikket føles det som om «Torres Tivoli» ikke leverer den djupfølte smerten fansen forventer. Dette resultatet skaper spørsmål: Kan Ramón gjøre det bedre i fremtiden? Hva blir neste steg i hans musikalske reise?

BESTE LÅT: «Tivoli»