Forestillingen begynner på en ferjekai.

Olav (Leo Magnus de la Nuez) er på vei hjem til øya hvor han vokste opp, i et ønske om å være nærmere foreldrene. Han ankommer med båt i hemmelighet, men noen venter på ham.

Kristoffer (Preben Hodneland) er allerede på kaia, og tenker at den som kommer tilbake skal få en varm velkomst. Snart er flere samlet, og de drar til et sted hvor en gruppe skal møtes.

Et fellesskap dannes, og publikum inviteres med inn: bort fra ensomheten og inn i håpet hos de som har flyttet hjem.

Dramatikeren Arne Lygre er kjent for sin unike stemme og nyskapende skriving. Nylig ble hans stykke «I vårt sted» nominert til Nordisk Råds litteraturpris, en velfortjent anerkjennelse for hans evne til å uttrykke menneskelige relasjoner gjennom et lekent og presist språk.

I «Ikkje ein lyd» møter vi sju karakterer, som alle er hovedpersoner i sitt eget drama. Handlingen foregår i en festlig ramme, som en venninnekveld under en evig sommernatt, der realiteter som frykt, ensomhet og glede er i fokus.

Lygre utfordrer den hjemmekoselige, realistiske rammen ved å introdusere en fremmed som blir avgjørende for karakterenes liv. Dette møter i en avscener i stykket fungerer som en katalysator for deres indre konflikter.

Med humor og dyp innsikt skaper Lygre et håp og en tro på det gode i mennesket; han viser hvordan vennskap kan være en helbredende kraft. Dette kommer spesielt til uttrykk gjennom interaksjonene med den eldre dama Lars (Vetle Bergan) møter i jobben sin i hjemmesykepleien, som understreker at man ikke er alene om å trenge hjelp.

Regissør Johannes Holmen Dahl har med dyktighet trukket publikum inn i denne åpne og hjertelige samhandlingen, og gjør «Ikkje ein lyd» til et tilgjengelig og varmt prosjekt. Øysamfunnet, med klare dialektmarkører fra vestkysten av Norge, gir stykket en autentisitet som er lett å kjenne seg igjen i. Språket synger, og ordvalgene gir liv til karakterene på en melodiøs måte.

Humoren står sentralt, med Preben Hodneland i en fremtredende rolle som den optimistiske bygdetypen. Hans evner til å levere humor på subtile måter; gjennom tonefall og kroppsspråk, tilfører en letthet til de dype og til tider tunge temaene.

Stykket stiller deg overfor hva det vil si å være menneskelig i en tid preget av isolasjon og lengsel etter fellesskap. Lygres tilnærming kan imidlertid stilles spørsmål ved; er han for snill mot sine karakterer i denne fortellingen? Utfordringene de møter føles til tider overfladiske, og veien videre virker uten motstand. Kanskje er det i det å forstå lengselen etter fellesskap og hvordan man kan overvinne ensomhet at Lygre virkelig treffer en nerve.

Scenografi av Nia Damerell visualiserer det sammensmeltede fellesskapet; husene som i begynnelsen er adskilt, smelter sammen mot slutten. Etter tre intense timer med denne gledelige gjengen, får man en tvist på tampen som gir stykket en ekstra dimensjon.

Det er ingen tvil; Lygre fanger essensen av menneskelige følelser og relasjoner på en måte som resonnerer dypt, og hans samfunnsbevisste stemme utgjør en viktig del av den kulturelle samtalen i dagens Norge. "Ikkje ein lyd" er mer enn bare en forestilling; det er en reflekterende reise inn i hjertet av menneskelivet.