«Nosferatu»

Med: Lily-Rose Depp, Nicholas Hoult, Bill Skarsgård, Willem Dafoe, Emma Corrin Regi: Robert Eggers Premiere på kino: fredag 3. januar

Sjanger: Horrorfilm. USA. 15 år. Varighet: To timer og 12 minutter.

103 år etter at F.W. Murnaus klassiske mesterverk «Nosferatu – en skrekkens symfoni» først skremte publikum i 1922, klarer ikke denne moderne nyversjonen produsert av den anerkjente regissøren Robert Eggers å gjenoppleve samme skrekkeffekt. Murnaus originale film er fortsatt en av de mest ikoniske innen skrekk-sjangeren, med sine uforglemmelige uttrykk for vampyren Grev Orlok, som har hjemsøkt filmens seere i generasjoner.

Eggers tar oss tilbake til 1838 i Wisburg, hvor forholdet mellom Ellen (Lily-Rose Depp) og Thomas Hutter (Nicholas Hoult) er i sentrum av historien. Deres kjærlighet ser perfekt ut, men alt endres når Thomas må reise for å ta seg av en forretningssak med den gåtefulle greven Orlok (spilt av Bill Skarsgård). Den unnvikende og ekkel vampyren, med skremmende lange klør, ilter mot Ellen, som er plaget av drømmer og visjoner om ham.

Eggers bringer en ny vri til fortellingen ved å fokusere på kvinnelig seksualitet og dets opplevde redsel. Mens Thomas er borte, opplever Ellen en nedadgående spiral av angst og uro, som kanskje ville blitt betegnet som «melankoli» eller «hysteri» på den tiden. Hennes tilstand forverres når hun må stå imot den overnaturlige tiltrekningen fra Orlok.

Thomas’ reise til grevens slott er fylt med uhyggelige opplevelser, inkludert kryssingen av et mystisk folk som gir en følelse av det okkulte. Men det er Ellen sine psykiske kamper som virkelig står i fokus, hvor hun plages av mareritt og voldsomme anfall i Thomas’ fravær.

Filmens eksentriske karakter, Professor Albin Eberthart von Franz (Willem Dafoe), gir et komisk men absurd innslag i fortellingen, der han forsøker å forstå Ellens sykdom og bekymringer. Når vitenskapen feiler, får okkultismen en merkelig plass i fortellingen.

Visuelt sett er Eggers’ «Nosferatu» en fryd for øyet, med gotiske detaljrikdommer og en atmosfære så tykk at en nesten kan ta og føle på den. Det er mer guffent enn direkte skremmende, og mens det spekuleres på de dypere implikasjonene av frykten for det ukjente, kan flere seere føle at filmen mangler den nødvendige spenningskurven for å opprettholde interessen.

Nicholas Hoult og Bill Skarsgård gjør sine roller, men prestasjonene er relativt lite minneverdige. Skarsgårds fortolkning av Orlok mangler dybden og den uhyggeligheten man forventer, og sammenligninger med Klaus Kinski fra 1979 og Gary Oldman fra 1992 er uunngåelige.

Men Lily-Rose Depp trer virkelig frem som en effektiv skuespiller, med en fysisk tilstedeværelse og en skjønnhet som passer perfekt til Ellens karakter. Hennes evne til å formidle en følelse av uskyld samtidig som hun utforsker de mørke sidene av sitt indre, er virkelig beundringsverdig.

Likevel, når filmen når sitt klimaks, mister den mye av den tidlige fascinasjonskraften. Mange kunne ha ønsket seg en kortere spilletid for å bevare intensiteten i narrativet. Alt i alt, mens «Nosferatu» har sine høydepunkter, er det fortsatt langt fra å være den definitive vampyrhistorien filmskaperne ville håpe på i en verden fylt med skrekkfilmfans.