Johan B. Mjønes har lenge vært anerkjent som en mesterlig forfatter, men med sin nyeste roman, «Spuria», kan det være at han oppnår sitt definitive gjennombrudd.

I denne boken dykker han ned i vanskelige temaer som barn født utenfor ekteskap, adopsjon og det samfunnsmessige hemmeligholdet som omgir disse personene. Mjønes skriver med en følsomhet og innlevelse som virkelig berører leseren.

Vi møter Kristin Krogstad, som er 87 år gammel. Etter 60 års ekteskap står hun nå alene, da mannen hennes har gått bort etter en lang periode med sykdom.

Hun bestemmer seg for å lete etter barnet hun måtte gi fra seg som 15-åring, da hun ble gravid med sin ungdomskjæreste, Tobias. For Kristin, var barnet hennes en spuria – dette latinske ordet refererer til en uektefødsel.

Mjønes forteller hvordan kvinner som fødte barn på 1950-tallet uten å være gift, ble omtalt som spuriamødre, og deres barn ble stemplet som spuriabarn. Det står til og med en stor 'S' over barnesengene deres. En brutal påminnelse om hvordan samfunnet har stempelt og ekskludert dem.

I løpet av romanen veksler Mjønes mellom nåtiden og fortiden, der han viser hvordan Kristins minner fra 1950-tallet gnistrer av liv - fra det øyeblikket hun ble mor til de bittersøte minnene om mannen hun nesten mistet. Med en presisjon som grenser til det poetiske, gjør han leserne i stand til å føle Kristins lengsel og anger.

Kristin, som er en stri kvinne tross sin alder, bruker en rullator for å navigere gjennom hverdagen sin. Hun har fortsatt et sterkt ønske om å finne sønnen, og vi blir vitne til hennes sterke bånd til barnebarna, som hjelper henne i jakten på sin fortid. Det er rørende å se henne gjenoppleve barndommens gleder, mens hun også slåss med minnene om det hun mistet.

Mjønes er ikke bare en forteller; han er en observatør av livet. Han beskriver med detaljrikdom det sørnorske landskapet hun vokste opp i, inkludert de vakre, men også brutale aspektene ved livet der. Han tar også oss med på en kulturell reise som belyser kvinnenes skjebner i en tid preget av stigmatisering og tabu.

Det er en dramatisk overgang når Kristin, under minnestunden for ektemannen, får innsikt i fortiden og innser hva som virkelig skjedde. Det utløser en ny jakt på sønnen, ikke bare for hennes egen del, men også for hennes tre voksne barn, som gradvis involverer seg i denne følelsesmessige oppdagelsesreisen.

Romanen «Spuria» er ikke bare en beretning om fortidens smerte, men også en hyllest til det menneskelige i oss alle. Det er en roman som krever tid for refleksjon og som åpner opp for samtaler om adopsjon, familial kjærlighet og de usynlige båndene som knytter oss sammen.

Mjønes har virkelig klart å gi liv til en viktig del av vår kulturhistorie, og hans humanistiske tilnærming gir både tyngde og dybde til fortellingen. «Spuria» er en uunngåelig lesning for alle som er interessert i de stille kampene og triumfene i menneskesjelen.