Alle som har vært involvert i teatermiljøet i Bergen, kjenner til Ane Berentsen. Ikke fordi hun var påtrengende eller dominerende, men på grunn av hennes utrolige lidenskap for teater og hennes bemerkelsesverdige talent innen scenekunst. Til tross for den alvorlige muskelsykdommen spinal muskelatrofi (SMA) som gjorde henne avhengig av rullestol fra ung alder, klarte hun å realisere sin teaterdrøm.

Ane Berentsens liv er et ikke bare et eksempel på utholdenhet, men også et bevis på at man kan oppnå hva man brenner for hvis man aldri gir opp. Hennes bidrag til teaterverdenen var betydelig – som dramaturg, dramatiker og produksjonsleder på Fyllingsdalen Teater, der hun ble en uunnværlig del av teamet.

Selv om mange med en krevende sykdom ville ha gitt opp, opprettholdt Ane sin drøm om å jobbe med teater. Hun ønsket ikke å bli husket som kvinnen i rullestolen, men som den talentfulle teaterkunstneren hun virkelig var. Under vår tid på Den Nationale Scene kunne jeg se Anes lysstyrke. Selvom hun arbeidet vikariat i kommunikasjonsavdelingen og dramaturgiet, strålte hun av talent og dedikasjon.

Dessverre oppdaget vi at det var utfordrende for Ane å jobbe som dramaturg i det gamle teaterhuset, som ikke var tilpasset rullestolbrukere. Ane burde absolutt hatt en fast stilling basert på hennes fremragende kompetanse, men rullestolen hennes gjorde det tydelig at teateret ikke var bygget for funksjonshemmede.

Jeg husker spesielt det øyeblikket da hun en dag kom til meg med tårer i øynene. Det å vite at hun aldri kom til å oppleve forestillingene på Lille Scene, hvor hun ofte fant stor inspirasjon, gjorde inntrykk på meg. Jeg lovte henne at jeg skulle hjelpe henne opp dit en dag, men dessverre klarte jeg aldri å holde det løftet.

Fyllingsdalen Teater ga Ane en mulighet til å skinne gjennom arbeidstrening via Nav. Teatersjef Jørn Kvist sa det best: "Gjennom sitt talent lot hun arbeidet tale for seg selv. Hun skapte sin egen arbeidsplass, og hun ble uerstattelig." Som en del av dette teateret klarte hun til slutt å oppnå drømmen sin, og hennes positive innvirkning vil bli husket.

For ti år siden, da jeg begynte å jobbe på Fyllingsdalen Teater, oppdaget jeg en erfaren dramaturg med en sterk tro på sine evner. Det var inspirerende å se henne trives og skape. La oss ikke glemme at Ane også var en dyktig skribent og vant flere priser for sitt arbeid.

Hun hadde sin egen unike måte å se på språket og kunst. En gang sa hun: "Vet du hva som irriterer meg? Når noen dør, står det at de har gått bort. Ingen tør å skrive at Ane rullet lykkelig bort, selv om det er sannheten." Med et smil løftet hun hodet, og i det øyeblikket skjønte jeg at hennes ånd aldri ville bli glemt.

Ane etterlater seg et stort tomrom i teaterverdenen, men også en arv av pågangsmot og kreativitet som vil inspirere mange generasjoner fremover. Hennes historie er et vitnesbyrd om at livskvalitet og lykke kommer fra å følge drømmene uavhengig av hindringer. Teateret sitter igjen med uoppførte stykkene fra en svært spesiell kvinne, og hennes stemme vil kanskje fortsatt bli hørt i årene som kommer.