Elin Ørjasæter sitter i stuen sin i Helgeroa, et stille område utenfor Larvik, omgitt av minner fra sin familiehistorie. Sofaen hun sitter i, laget av en grandonkel i biedermeierstil, bærer med seg en dyp affeksjonsverdi for henne. Det som egentlig opptar Elin, er ikke den berømte nobelprisvinnerens nærvær, men heller betydningen sofaen har for familien hennes.

Elin er kjent som en direkte og kompromissløs debattant og forfatter. Hjemmet hennes er preget av et sterkt interiør, designet av hennes ektemann, forfatteren Nils Gullak Horvei, som har sterk forkjærlighet for stilren innredning. Maleriene på veggen over sofaen er signert flere av de såkalte 'Lillehammer-malere', en gruppe kunstnere fra 1800- og 1900-tallet kjent for sin skildring av det vakre norske landskapet.

– Det er mye historie her, forteller hun, når hun henviser til verkene fra Alf Lundeby, Kristen Holbø og Bjarne Rise. Hun trekker frem sin egen familiehistorie i Gudbrandsdalen, fra de fredelige bygdene med storgårder til gjenklangene av fortidens historier. Elins bestefar var dikteren Tore Ørjasæter, som levde et liv fylt av kreativitet og ord. Hun forteller med entusiasme om gården Skådengårdene, hvor hun har sine røtter.

– I middelalderen var gården et stort samfunn, en samlet enhet med hus og egen kirke, sier hun. I dag vet man at slike gårder fungerte som viktige stopp for reisende i denne delen av Norge. Elin beskriver hvordan hennes oldemor, som fryktet for at jentene ikke fikk gifte seg, jaget bort damer fra gården med en rive.

Temaet antidepressiva kommer opp når Elin åpner seg om sin egen psykiske helse. Hun har vært åpen om at hun har brukt antidepressiva, og med et stort smil sier hun: – Jeg kommer nok til å gå på antidepressiva livet ut. Et humoristisk innblikk i hennes livssyn, der hun anskuer medisiner som en livslang følgesvenn. I en verden som konstant forandrer seg, er hun klar over farene ved å miste tilgang til medisiner, og ler: – Da må noen bare isolere meg i ei bu oppe på fjellet.

Elin reflekterer videre om tapet av sin far, som døde brått etter å ha falt fra et tre. Dette mister hun seg i tankene om hvordan hennes far, til tross for de utfordringene han møtte, alltid klarte å være der for sin familie, og hvor viktig det er å bevare minnene og tradisjonene fra gården. Selv om hennes familiehistorie er fylt med motgang, finner hun styrken i sine røtter og den verdifulle sofaen som ble laget av et familiemedlem.

I dag står hun ved foten av kulturhistorien og setter pris på arven, godt hjulpet av sin oppriktige glede over å dele sin historie. nemlig i et samfunn der psykisk helse fortsatt er et tabu. Elin Ørjasæter er et bevis på at humor kan være en strategi for å navigere vanskelige emner, og hun omfavner både lys og mørke med en åpenhet som berører.